Kristus – vår mellommann

Gud er fullkomment rettferdig, sa Stig Skarstein på møtet på Betania søndag 3.november, før han føyde til:
– Ellers ville han ikke vært Gud.
– Vi derimot er født med ryggen vendt mot Gud og står imot Ham som er den rettmessige eier av sin skapning. Men Jesus, Guds sønn, avslører våre tanker, motiver og holdninger. Vi står der skyldige innfor Gud. Sannheten er at vi i vår naturlige tilstand slett ikke passer inn i himmelen. Vi trenger en mellommann, en som kan legge hånden inn mot Gud og samtidig rekke den ut mot mennesket i korsets form. Ettersom Jesus var både Gud og mennesket, var han den eneste i hele universet som kunne stille seg mellom Gud og mennesket og forsone de to, slik Paulus uttrykker det i sitt første brev til Timoteus: For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.

Bildet over: Torhild og Stig Skarstein synger på Betania søndag 3.november.

Spania-misjonær med klar tale

Spaniamisjonær Eddie Bakke
Advarte kraftig mot den katolske lære

Søndag 1. og 8. september hadde Betania besøk av
Spania-misjonærene Borghild og Eddie Bakke.

Den siste kvelden talte Eddie om skjøgekirken. Det ble et ramsalt budskap med flere referanser til den katolske kirkes ubibelske lære. Som eksempler på det siste nevnte han dogmet om Marias «ubesmittede unnfangelse», at hun helt fra fødselen av var ren og uten synd. Så sent som i 1950 fremmet paven dogmet om hennes legemlige himmelfart. Maria måtte for all del ikke komme i skyggen av Jesus selv og hans himmelfart.

En hovedårsak til at den katolske lære har fått et så sterkt grep om befolkningen i landet, er at det var strengt forbudt å ha egen bibel fram til 1975, det året Franco, Spanias ubestridte diktator, døde.

Eddie Bakke, som sammen med sin hustru Borghild har lang erfaring fra misjonsvirksomhet i Spania, mente å se en farlig utvikling i Norge. Den katolske kirken- skjøgekirken- blir mer og mer akseptert. Det er et tegn på at evangeliske kristne må våkne og ikke la seg sløve av skjøgens forførende lære. Eller som det heter i Johannes Åpenbaring 18:4: «Kom ut fra henne mitt folk, for at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager. »

Bildet over:
Eddie og Borghild Bakke under møtet på Betania søndag 8. september.

Et flertall av DFEFs forsamlinger valgte 3-årig prøveordning med Pinsebevegelsen

Så er det altså skjedd det en del av oss håpet ikke skulle skje: Med stort flertall gikk årets landsmøte på Solstrand den 12. juli inn for en treårig prøveordning med tilknytning til pinsebevegelsen.

Av Frøys Hindar
Jeg ser at en avis som Dagen mener det nå er vedtatt at DFEF skal bli en del av pinsebevegelsen. Da har avisen misforstått vedtaket. De forsamlingene innen De frie som ønsker et tettere samarbeid med pinsebevegelsen, eventuelt en framtidig sammenslåing, får nå anledning til å prøve ut en slik ordning over en periode på tre år.
De forsamlingene som ikke ønsker en slik tilknytning, fortsetter virksomheten som før som frittstående frie evangeliske forsamlinger. 
DFEF som bevegelse går ikke inn under denne prøveordningen, selv om for eksempel Dagen hevder det: Under De Frie Evangeliske Forsamlinger sitt landsmøte på Lindesnes i Vest-Agder vart det vedteke at rørsla som har røter til slutten av 1800-talet, skal bli ein del av pinserørsla. 
MHUs leder blir intervjuet av samme avis hvor han bl.a. sier:  Dette har vi jobba med periodevis sidan år 2000. Det har ikkje gått fort. Hadde det gått saktare hadde det stoppa heilt opp, sa misjons- og hjemmesekretær Kjell Ohldieck til landsmøtet i forkant av avrøystinga.
Her slapp nok Ohldieck «katta ut av sekken». Han bekrefter det inntrykket vi lenge har hatt av at en sammenslåing med pinsebevegelsen har vært en hovedsak for MHUs leder sammen med resten av utvalget i snart 20 år. Med en slik agenda er det ikke rart at DFEF gradvis er blitt avviklet og «demontert» bit for bit de siste 20 årene. 
Den samme Ohldieck understreker at en av grunnene til at man ønsker en slik sammenslåing velkommen, er behovet for å stå sammen (les: med pinsevennene) i samlivsetiske spørsmål.
Presset er stort på frikyrkjelegheita, spesielt i samlivsetiske spørsmål. Eg treng nokon å stå saman med og eg trur at vi er betre saman, sa Ohldieck, og spelte på temaet for årets sommarstemne, som er «Betre saman».
Uten å gå i detaljer er det helt klart at pinsebevegelsen ikke har et helhetlig syn på samlivsetiske spørsmål. Teologisk refleksjonsgruppe har nylig avgitt en innstilling eller gitt et råd mht skilsmisse og gjengifte som skaper stor debatt i sosiale media. Meningene er delte når det gjelder synet på homofili. Et homofilt nettverk er etablert innen pinsen som sikkert ønsker å drive  lobbyvirksomhet for sitt syn osv. 
Så spørsmålet reiser seg: Hvilken fraksjon innen pinsebevegelsen skal vi stå sammen med i samlivsetiske spørsmål? Jeg tror faktisk  DFEF klarer å manøvrere seg like godt gjennom slike farefulle og vanskelige farvann enten man seiler utenfor pinsebevegelsen eller befinner  seg innenfor. Dessuten har vi jo Bibelen som kompass, har vi ikke det?
Selve debatten under landsmøtet 12.juli  kunne neppe forandre så mye på utfallet da deltakerne stilte med bunden mandat fra sine menigheter. Pga dødsfall i nær familie akkurat denne dagen i Trondheim var jeg forhindret fra å være til stede, men når jeg ser på avisbilder fra landsmøtet, slår det meg at mange eldre ser bekymret ut, mens de yngre jubler.
En liten parallell kanskje til da det andre templet ble bygd etter landflyktigheten i Babel? De eldre gråt fordi de jo med egne øyne hadde sett Salomos tempel og den herligheten dette hadde. De syntes det nye templet virket stakkarslig i sammenlikning.
Det er en del eldre blant oss i dag som også gråter over den utviklingen som har skjedd innen De frie. Disse har åndelig forstand nok til å forstå vedtaket den 12.juli ikke var et seiersvedtak i Guds rike, men snarere det motsatte, fordi det splitter den frie bevegelse i landet vårt. 
Nå hadde nok de yngre også følge av en hel del av den eldre generasjon. Ellers kunne nok ikke resultatet blitt så overveldende i favør av sammenslåing etter en 3-årig prøveordning.
Da blir det dessverre en tid framover hvor man slikker sine sår og prøve å samordne kreftene i det som blir en ny hverdag for DFEF i et nytt kirkelandskap i landet vårt. Og bare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige:
DFEF som bevegelse flytter ikke over til pinsen, det er det eventuelt flertallet av tidligere frie evangeliske forsamlinger som gjør.  Splittelsen er dessverre alt et faktum, og den frie bevegelse er blitt kraftig minimert. 
Etter prøveordningen er over, får vi håpe og tro at flere av de forsamlingene som nå forlater oss, vender tilbake og sier:
Borte bra, hjemme best!
Bildeteksten over: Det stemmes!
Foto: Korsets seier

Gjenforening er seier

Redaksjonsleder Karl Andreas Jahr  i Korsets Seier av 24. mai i år om sammenslåing mellom Pinsebevegelsen og De frie: Gjenforening er seier.
Les også mitt tilsvar under KS sin leder. 

GJENFORENING ER SEIER

Forkynner Frøys Hindar advarer mot en sammenslåing mellom Pinsebevegelsen og De frie venner. Han tar feil.

«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg», ber Jesus innstendig sin Far Gud, skriver evangelisten Johannes.
DET ER IKKE OFTE vi får ta del i direkte kontakt mellom Gud og Jesus. Når det skjer, er det stort sett i korte utbrudd som «Det er fullbrakt», eller «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».
I KAPITTEL 17 får vi derimot ta del i en lengre samtale. Jesus deler det som ligger tettest på hanshjerte:«Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg,og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Joh17,22–24).
Jesus nærmest hamrer inn sin lidenskap og sitt budskap om enhet.
VI SIER IKKE NØDVENDIGVIS at alle kristne bør tilhøre samme kirkesamfunn. I noen tilfeller kan det riktignok være logisk å dele oss opp i mindre enheter for å kunne nå enda flere. Paulus prioriterte knallhardt etter hva som var effektiv sjelevinning. Han lot seg ikke affisere av så mye annet.
DET HISTORISKE SKISMAET mellom Pinsebevegelsen og De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) handler dessverre om splittelse og konflikt. Da er det eneste riktige å finne sammen igjen. Det er et bibelsk prinsipp som vi må følge, om det så tar 100 år. Det var ingen taktiske årsaker til at vi delte oss, dessverre.
TEOLOGISKE UENIGHETER kan også være en god grunn til deling, men i dette tilfellet er forskjellene i beste fall små. Vi tror vi finner større teologiske uenigheter internt i begge bevegelser og i de fleste enkeltmenigheter enn det var mellom Pinsebevegelsen og De frie Venner da de gikk hver sin vei. Når den første menigheten klarte å holde sammen da Paulus begynte å forkynne forhedninger og Peter foreslo å spise både fugl og svin, bør mye være overkommelig.
LIK MANGE PINSELEDERE har jeg stor respekt for Frøys Hindar. Nå kjenner vi ham ikke personlig, men han er en av mange som har gått foran i løypa. Likevel tror vi han gir de to pinsebevegelsene et dårlig råd  når han ber om å holde dem adskilt. Som begrunnelse beskriver han den ene pinsebevegelsen som stor og den andre som liten. Et riktigere perspektiv er at begge er små. Vi trenger hverandre. Sårt. Dessuten tror vi det er kraft og løfter i en fullstendigforsoning. Vi legger bak oss det gamle. Vi kommer sammen i enhet, som Jesus sa.
NOE AV DET som har vært mest gledelig de siste årene, er samtalene mellom De frie venner og pinsevenner. Vi håper av hele vårt hjerte at den lange skilsmissen ender i gjenforening.

Tilsvar til Karl Andreas Jahr, publisert i KS 7. juni.

Av Frøys Hindar
En kommentar til Karl Andreas Jahrs leder i KS 24.mai Først en takk til KS ved redaktøren som lot meg slippe til med et aldri så lite hjertesukk i forbindelse med sammenslåingsprosessen mellom De frie venner og Pinsebevegelsen.
«Gjenforening er en seier» velger redaksjonsleder Jahr som overskrift på sin leder. Ja, la oss håpe på det. «Han tar feil», slår den samme Jahr fast i ingressen. Ja, la oss håpe på det også. Personlig har jeg ikke noe ønske om å hindre en tilnærming mellom frie venner og pinsevennene, like lite som jeg ønsker å opprettholde en eller annen form for kaldfront i forho!d til brødre i andre kristne sammenhenger enn den jeg selv står i. Dessuten har jeg selv bakgrunn fra Pinsebevegelsen. Som helt ny på veien ble jeg døpt på nyåret 1965 i Filadelfia,Oslo, hørte ungdomspastor David Østby tale på fredagskvelden, Erling Strøm på søndag formiddag. Senere gikk ferden videre til Berøa under Knut Berghs og Nils Johan Thorsells forstandertid.Jeg har også vært lærer ved Hedmarktoppen folkehøyskole mens Finn Frøyshov var rektor der.
Jeg sitter igjen med bare gode minner fra disse årene og har absolutt ikke noe ønske om å være noen festbrems når frie venner og pinsevenner nå står klare til å feire en nært forestående sammenslåing. Men jeg ønsker å mane til en viss besinnelse. Ut fra det kjennskapet jeg har til disse to bevegelsene, er det ikke uten videre gitt at en fusjon eller gjenforening som Jahr kaller det, vil bli så vellykket eller ukomplisert som enkelte synes å tro. Jo,vi håper på seier, men det er jo underlig at det må organisatoriske grep til for å få to gode naboer til å snakke sammen over (kirke)hekken. Vi har da vel kjent til hverandre og vært på bølgelengde med hverandre åndelig sett i alle år, uten at en sammenslåing vil kunne forandre så mye på det?
Det som kanskje vil skje, i all fall i følge organisasjonskartet mellom våre to bevegelser, er at noen frie forsamlinger vil gå inn i pinsen som under en slags paraplyorganisasjon, men ellers fortsette virksomheten noenlunde som før, særlig på steder hvor det ikke finnes en pinseforsamling fra før av. Der det er to forsamlinger, vil størrelsen på lokalene samt økonomien avgjøre hvem som går inn i hvem, hvilket lokale som beholdes,eventuelt hvilket som selges.
Så er det duket for den gamle striden:Hvilke sangbøker skal vi benytte, og hvilke forkynnere skal vi tilkalle? Dette er langt fra noen teoretisk problemstilling- her kan det gis relativt ferske eksempler på sammenslåingsprosjekter som går seg til etter hvert, men også på prosjekter som lykkes mindre godt og hvor den «tapende part» setter seg til hjemme, eller starter opp en konkurrerende virksomhet. I det siste tilfellet ville det ha vært mye bedre om man heller hadde tatt tiden til hjelp,strukket ut hendene til hverandre og begynt i det små med samarbeid på lokalplanet, ikke som et pålegg fra sentralt hold, men som noe en kjenner for og har lyst til å gjøre.
Så er det også et spørsmål om i hvilken retning Pinsebevegelsen i Norge beveger seg, både nasjonalt og internasjonalt.
Med «nasjonalt» tenker jeg bla på den strukturendringen som har skjedd både innen De frie evangeliske forsamlinger og innen Pinsebevegelsen de senere årene. Hos De frie har det, for å si det veldig enkelt, skjedd en forskyvning av «makta» fra de lokale forsamlingene til en sentral ledelse, og det samme ser ut til å ha skjedd innen Pinsebevegelsen, se Arna Audenbys innlegg i KS 24.mai, «Godt nok i Pinsebevegelsen?»
Hvis vaskeekte frie venner blir møtt med for mye byråkratisk overstyring innen pinsen, vil nok overgangen oppleves som noe problematisk,for å si det mildt!
Når det gjelder det internasjonale perspektivet, skal jeg ikke terpe mer på det som skjedde under Led 19, med invitasjonen av kanadiske Danielle Strickland som hovedtaler, men nøye meg med å peke på at det trengs både visdom og ikke minst troskap mot Guds ord for å manøvrere pinseskuta gjennom trøblete internasjonale farvann, for den internasjonale pinsebevegelsen er ikke lenger så enhetlig og forutsigbar som den en gang var.
For meg personlig er det viktigere med en åndelig enn med en organisatorisk gjenforening. Kan begge to oppnås samtidig, vil det være en stor seier for Guds rike i landet vårt, ingen tvil om det. Akkurat der er jeg helt på linje med det Karl Andreas Jahr skriver i sin lederartikkel
På den annen side mener jeg det er for mange usikkerhetsmomenter knyttet til en slik sammenslåing på det nåværende tidspunkt. De fries ledende organ, Misjons- og hjemmeutvalget, har tatt på seg sjumilsstøvlene i sin iver etter å gjennomføre dette prosjektet. Jeg derimot, og jeg tør si flere med meg, vil vente og se tiden og ikke minst utviklingen an innen den norske pinsebevegelsen før det blir aktuelt å tenke på noen sammenslåing.
Mitt råd vil derfor være det gamle latinske:Festina lente! Skynd deg langsomt!

Fyrlyset sang- Vårdal talte

Søndag 12. mai hadde vi gleden av å ha  Fyrlyset og John Vårdal på besøk på Betania. «Fyrlyset» under ledelse av Peter Tore Gabrielsen sveiper over svært mange evangeliske forsamlinger på Sørlandet for tiden.  Ikke bare lyser Fyrlyset opp forsamlinger hvor  de slipper til med sin enkle og noe gammeldagse sangstil, men de setter også mennesker som lengter etter mer av Jesus i fyr og flamme for Herren!

I talen sin nevnte John Vårdal at det burde settes et skilt opp utenfor menighetslokalene:
– På det skiltet burde det stå «Forbudt for gamle Adam», for han er like ugudelig som den gang jeg kom til troen. Jeg trodde jeg bare skulle bli bedre med årene, men jeg ble bare verre. Det kom til et punkt hvor jeg forstod at jeg ikke kunne stole på min egen kraft, men at jeg i stedet kunne sette min lit til Jesu fullendte verk på Golgata. Han er stigen som var reist mellom himmel og jord i Jakobs drøm. Pga synden brøt den første stigen sammen, men i Kristus ble den gjenreist, for ingen har noensinne steget opp til himmelen, uten han som steg ned fra himmelen, Kristus. I det nye livet hater vi synden som pesten. Den hellige ånd i oss sier en ting, kjødet noe helt annet, men lar vi oss fylle av Ånden, vil vi seire i denne striden.

 

Mot avvikling av De frie evangeliske forsamlinger?

Bildet over:
Egil og Arne – De frie evangeliske forsamlingers (DFEF) mest profilerte forkynnere

DFEF – snart en saga blott?
En bevegelse med lange historiske røtter under full avvikling

En forkortet versjon av denne artikkelen stod i avisen Dagen, 7. mai. Her er fullversjonen

Av Frøys Hindar
Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, Thomas Ball Barratt og  pioneren blant De frie evangeliske forsamlinger (DFEF), Erik Andersen Nordquelle, samarbeidet i sin tid tett og godt sammen- så lenge det varte. Senere skilte de lag, mye på grunn av uenighet i synet på menighetenes organisering og synet på om tungetale automatisk følger Åndens dåp eller fylde. Ja, mente Barratt, selv om han nyanserte synet noe: – Det kan være unntak, men jeg vil ikke være unntaket.
Nordquelle på sin side hevdet at man godt kunne være fylt av Ånden uten å tale i tunger.

I dag blåser det en organisatorisk pinsevind over landet. Resultatet har ikke uteblitt. Flere av «De fries» forsamlinger (DFEF) banker nå på pinsebevegelsens dør og ber pent om å få komme inn. Og velkomsten er tilsynelatende både varm og hjertelig- så varm at De fries fremste talsmann, leder for Misjons- og hjemmeutvalget( MHU), Kjell Ohldieck, alt har flyttet inn og fått eget kontor i pinsebevegelsens hus, Pilestredet 27 i Oslo.

Ikke alle frie venner er like begeistret ved tanken på at det etter alt å dømme går mot en sammenslåing, eller kanskje vi skal si en sammensmelting av pinsebevegelsen i Norge og De frie evangeliske forsamlinger.

Det er nok flere årsaker til dette, bl.a. historiske. Etter at samarbeidet mellom Barratt og Nordquelle opphørte fra ca  1910 og utover, fulgte det en rekke kampår hvor pinsebevegelsen vokste seg sterkere enn den frie bevegelsen. Det førte til en viss rivalisering mellom de to retningene, noe som ofte resulterte i at pinsevennene overtok De fries forsamlingslokaler.

En skulle jo tro at denne gamle striden for lengst var et tilbakelagt stadium, men de siste årenes sammenslåingsprosjekt har gjort at noe av denne striden har blusset opp igjen. Spørsmålet flere menighetsledere stiller seg som ikke  ønsker å bli med på flyttelasset over til pinsebevegelsen, er om de vil kunne beholde menighetslokalene sine. Her er det mye synsing ute og går, men problemet er at ingen vet med sikkerhet hva som kommer til å skje i tiden framover. Det kan synes som om DFEFs ledelse holder dette spørsmålet åpent som et ris bak speilet for å få flest mulig forsamlinger over i pinsebevegelsen.

Avviklingen av De fries institusjoner og fellesforetak har skjedd ganske så systematisk over et par tiår, og med en imponerende gjennomføringskraft- den rosen skal pådriverne innen DFEFs ledelse ha.

Smyrna Bibelinstitutt (SBI) med skole og internatbygg ble i 1974 grunnlagt på Solvoll i Re kommune i Vestfold av forstander Arvid Myreng i Smyrna-menigheten i Tønsberg.  Han var også skolens første rektor. I 2015 ble det satt et endelig punktum for denne tradisjonsrike bibelskolen på Solvoll. Skole-og internatbygg på en naturskjønn eiendom ble solgt, og elevene flyttet over til Drammen hvor undervisningen fortsatte fram til 2017 i samarbeid med Intro, Norge (Nå Hillsong).

Nomadetilværelsen tok ikke slutt med det, for i dag er Bibelskolen LEV gått inn som en del  av bibelskoletilbudet i Filadelfia, Kristiansand. Riktig nok tilhører LEV formelt De frie evangeliske forsamlinger (DFEF), men i praksis er den lite som tyder på at den ikke er blitt innlemmet i en av pinsebevegelsens aller største og mest framgangsrike forsamlinger.

En tidligere rektor ved bibelskolen i Filadelfia, Kristiansand, er nå konstituert som rektor ved skolen etter at Kjell Ohldieck ble valgt som ny leder av De fries Misjons og hjemmeutvalg (MHU). Av den faste lærerstaben er det bare én som hører hjemme i DFEF. Hun er i følge dfef.no ansatt med «spesielt ansvar som sekretær for skolens styre, og med saker i forhold til DFEF og det offentlige.»
Av de nasjonale undervisningskreftene som navngis i levbibelskole.no utenom staben, har alle ti bakgrunn fra pinsebevegelsen med unntak av to som nå er ansatt i Filadelfia, etter først å ha brutt med den lokale DFEF-forsamlingen i byen.

De fries hovedorgan, Det gode budskap (DGB), er også lagt ned. Avviklingsprosessen har strukket seg over flere år, men i 2018 ble det kroken på døra for en publikasjon som så dagens lys så langt tilbake som i 1904. Selv om det understrekes at det aldri har vært meningen at Korsets Seier skulle erstatte  Det gode budskap, arbeides det nå iherdig for å få frie venner til å abonnere på KS. Det anbefales varmt som  «frikirkenorges beste ukeavis.»

Frie venner og pinsevenner har alle forutsetninger til å samarbeide godt, både lokalt og nasjonalt, for det er lite som skiller de to bevegelsene læremessig. Det jeg personlig har liten forståelse for, er behovet for å slå sammen to bevegelser, en stor og en liten, som egentlig kunne ha stått godt på egne ben og virket side om side til framgang og vekst for Guds rike, både i Norge og ute på misjonsfeltene. Ett større båtlag er ikke nødvendigvis mer effektivt enn to mindre.

Jeg stiller også spørsmål om hvilke motiver som egentlig ligger bak  dette prosjektet: Er det et ønske om «å spise kirsebær» sammen med de store, eventuelt utsikten til å bli regnet med i en større pinsesammenheng, både nasjonalt og internasjonalt, som er drivkraften bak dette mangeårige og utmattende sammenslåingsprosjektet? Et prosjekt som har stjålet mye av den energien og kraften De frie kunne ha brukt på mer presserende oppgaver, som evangelisering og menighetsplantning i vårt eget land?

For noen år siden ble det på et landsmøte innen De frie vedtatt med stort flertall at man ikke ønsket noen innmelding i Norges kristne råd (NKR). Denne resolusjonen vil ikke ha noen som  helst betydning etter sammenslåingen. Og fra Norges kristne råd er ikke spranget langt til Kirkenes Verdensråd, som har to norske medlemmer, Den norske kirke, og ja, nettopp, Norges kristne råd.

Den kanskje største bekymringen menighetsledere innen frie venner gjør seg, er i hvilken retning utviklingen går innen pinsebevegelsen i Norge. Flere fikk seg et skikkelig skremmeskudd i forkant av den årlige forkynnerkonferansen LED 19 da det ble kjent at den kanadiske hovedtaleren praktiserte yoga, var svært positiv til den katolske kirke og gjorde felles sak med en kvinne av indiansk herkomst som ønsket å fortsette å praktisere hedenske renselsesritualer knyttet til stammen sin.

Alt hadde vært så mye enklere dersom den norske pinsebevegelsen hadde bevart mer av sin opprinnelige åndelige styrke og markert en større troskap mot Guds ord enn det tilfellet synes å være i dag. Slik situasjonen er nå, vil De frie evangeliske forsamlinger splittes opp i to hovedgrupper:
De som ønsker seg over til pinsebevegelsen, og de som ønsker å bestå som frittstående forsamlinger.

Dette er en utvikling som i alle fall jeg sterkt vil beklage.

 

 

Kvoten er ikke oppbrukt!

Berit og Arne Gundersen var tilbake på Betania søndag 5. mai.
Det ble et herlig møte hvor vi fikk lytte til sangevangelisten Arne tale og synge i god, gammel og kjent stil. Det ble også tid til en duett sammen med Berit, noe forsamlingen satte tydelig pris på.
Kveldens tekst var hentet fra profeten Jesaja 1:25:
Og jeg vil igjen ta meg av deg. Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.
Arne fortalte fra et av teltmøtene i Lyngdal hvor han stod sammen med Egil Solheim. Under ettermøtet spurte han en kvinne i benkeradene som helt tydelig var kalt av Herren, om hun ikke ville komme fram til forbønn. Nei, lød svaret, det kunne hun ikke, fordi hun hadde bøyd seg flere ganger før og så falt i fra, så den kvoten hun hadde hos Gud, den var oppbrukt. Nei, mente Arne, den kvoten er så stor at den er så godt som ubrukt. Det endte med at kvinnen søkte Gud på nytt og fikk oppleve sannheten i salme 103:8: Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet.
Det Israel som profeten Jesaja omtaler, var et folk som hadde vendt Gud ryggen. I v. 10 sammenlignes det med » Sodoma-fyrster og Gomorra-folk.» Stort mer ugudelig var det ikke mulig å bli, men allikevel lød det kjente løftet:
Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

Solveig gikk dåpens vei

Glimt fra dåpsmøtet
søndag 7. april i Betania, Lyngdal

Fra venstre: Stig Løland, Solveig Stålesen og Frøys Hindar

Søndag 7. april var det tid for ny dåpshandling på Betania. Denne gang var det Solveig som gikk i dåpens grav. Det er ikke så lenge siden hun kom til tro og ble frelst. Siden den gang har hun vært trofast på møtene og benyttet anledningene til å vitne frimodig om sin tro på Jesus.- Det var ingen som maste på meg om dåp, men når jeg slo opp i Bibelen, så var det som om alle avsnittene omhandlet dåpen, fortalte Solveig i sitt vitnesbyrd.
Frøys Hindar leste fra Apostlenes gjerninger kap. 8 om den etiopiske hoffmannen som ble døpt av evangelisten Filip etter at han hadde avgitt sin enkle trosbekjennelse: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds sønn. Deretter steg de begge ned i vannet hvor hoffmannen så ble døpt med full neddykkelsesdåp, Etterpå «steg de begge opp av vannet». Dåpens form er viktigere enn mange tror, for den symboliserer den bibelske sannheten om at vi begraves med Kristus ved dåpen til døden, for så å reises opp igjen med Kristus for å leve i et nytt liv.
Stein Åge Fuglestveit er en dyktig musiker som trakterer både gitar og piano. Denne søndagskvelden delte han Guds ord og sang for oss av «Sions glade sanger. «

Over: Stein Åge Fuglestveit ved pianoet

Stig Løland tok utgangspunkt i Matteus evangelium 17:5: Ennå mens han talte, se, da kom en lysende skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag; Hør ham! 
Stig fortalte fra den gang han selv ble døpt som troende, og hvordan han lenge kjempet med å bestemme seg for å ta denne avgjørelsen. Han hadde selv en ikke-kristen familiebakgrunn, og møtte ganske stor motstand innad i familien da nyheten ble kjent om at han hadde latt seg døpe. Om ikke før,så forstod i alle fall Stig da hvor lojaliteten hans måtte ligge, nemlig hos Gud, og ikke hos mennesker. Eller som apostlene uttrykte det: En skal lyde Gud mer enn mennesker. Hør Ham, Kristus!

Alle bildene er ved Bjørg Hestad

Er yoga farlig?

Det er mange som praktiserer yoga nå for tiden.
Men er yoga noe for bibeltroende kristne?

Utdrag av artikkel i charismanews.com 18. mars 2019,
skrevet av Stephanie Pavlantos.

Det er mange som praktiserer yoga nå for tiden. Men er yoga noe for Jesu Kristi etterfølgere? Vi lever i en verden hvor to dimensjoner krysser hverandre, den fysiske og den åndelige. Fra begynnelsen ønsket Satan å være lik Gud. Profeten Jesaja kap 14, 12-14 beskriver hvordan Lucifer fem ganger sier » Jeg vil». Den siste gangen sier han: «Jeg vil gjøre meg lik Den høyeste (Gud.)» Satan ønsker vår tilbedelse, og han vil gjøre alt han kan for å få denne.

Jeg dro til en samling for kvinner på et lite helsestudio som var eid av en yndig, nyfrelst dame. Bibelvers hang på veggen og kristen musikk strømmet ut i lokalet mens vi gjorde de øvelsene hun demonstrerte for oss. Hun oppmuntret oss og stoppet til og med opp for å be for oss. Jeg lurte på om vi ikke praktiserte yoga. Tanken dukket stadig opp mens vi utførte øvelsene hennes. Hun kalte det ikke yoga, heller ikke brukte hun noe av den vanlige yoga-terminologien, så jeg bare fortsatte med å tøye kroppen etter de forskjellige stillingene hun anviste.
Noen få dager senere våknet jeg opp med en forferdelig smerte i mageregionen.Smerten forplantet seg til ryggen, og fra da av gjorde det vondt uansett hvilken stilling jeg prøvde på. For å få bort denne smerten forandret jeg dietten min i den tro at jeg reagerte på melkeprodukter. Jeg spiste lite mat, og håpte at litt faste ville hjelpe, men smerten var der fremdeles.
To uker gikk, og jeg begynte å tro at jeg hadde å gjøre med en kreftsvulst som var i ferd med å vokse fram. Jeg ble lammet av frykt og klarte ikke å tenke rasjonelt lenger- jeg trodde jeg var døende. .
Så fikk jeg det for meg at jeg skulle dra på møte søndag formiddag og be våre bønnekjempere om å be for meg. Men akkurat den morgenen var smerten verre enn noen gang før, så derfor bestemte jeg meg for å være hjemme. Den Hellige Ånd minnet meg om at ingen kom til å be for meg dersom jeg ikke oppsøkte menigheten. Jeg bad da Herren om å gi meg styrke nok til å komme meg avgårde.
I løpet av forbønnsstunden sa en venninne av meg at hun følte Den Hellige Ånd sa at sykdommen min kom fra noe jeg hadde gjort under en kvinnesamling. Hun fortalte meg at det ikke var noe fysisk, men noe som hadde en åndelig årsak. Hun bad deretter Herren om å vise meg hva dette var. Da viste Gud meg at årsaken var de yogaøvelsene jeg hadde utført.
Venninnen min gikk imot smerten og den åndsmakt som stod bak denne i Jesu navn, og Gud helbredet meg øyeblikkelig.
Jeg bad også Gud om tilgivelse for at jeg hadde deltatt disse øvelsene. Da lærte jeg en verdifull lekse om yoga – den er langt fra uskyldig.

Pave Frans og Stor-Imam Ahmed al-Tayeb undertegner religionspakt

Verdenshistorie ble skrevet i Abu Dhabi den 4. februar i år da paven sammen med sunnimuslimenes øverste leder entret podiet hånd i hånd under en verdenskonferanse for religiøse ledere og undertegnet det en best kan kalle en religiøs fredspakt mellom verdens mange trossamfunn og religioner.

I dokumentet som ble undertegnet framgår det at Gud både har villet denne banebrytende nye forståelsen og at han tar verdens mange religioner inn i sin store favn. Tilstede under konferansen var representanter både fra katolikker, muslimer .kristne og andre religioner og trosretninger.

En enkel konklusjon må bli at vi er på full fart inn mot en verdenskirke som vil samle alle religioner under sine vinger. Denne verdenskirke vil i sin tid bli et nyttig, men også nødvendig redskap i en kommende verdensdiktators hender.

Kristne, våkn opp!