Mot avvikling av De frie evangeliske forsamlinger?

Bildet over:
Egil og Arne – De frie evangeliske forsamlingers (DFEF) mest profilerte forkynnere

DFEF – snart en saga blott?
En bevegelse med lange historiske røtter under full avvikling

En forkortet versjon av denne artikkelen stod i avisen Dagen, 7. mai. Her er fullversjonen

Av Frøys Hindar
Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, Thomas Ball Barratt og  pioneren blant De frie evangeliske forsamlinger (DFEF), Erik Andersen Nordquelle, samarbeidet i sin tid tett og godt sammen- så lenge det varte. Senere skilte de lag, mye på grunn av uenighet i synet på menighetenes organisering og synet på om tungetale automatisk følger Åndens dåp eller fylde. Ja, mente Barratt, selv om han nyanserte synet noe: – Det kan være unntak, men jeg vil ikke være unntaket.
Nordquelle på sin side hevdet at man godt kunne være fylt av Ånden uten å tale i tunger.

I dag blåser det en organisatorisk pinsevind over landet. Resultatet har ikke uteblitt. Flere av «De fries» forsamlinger (DFEF) banker nå på pinsebevegelsens dør og ber pent om å få komme inn. Og velkomsten er tilsynelatende både varm og hjertelig- så varm at De fries fremste talsmann, leder for Misjons- og hjemmeutvalget( MHU), Kjell Ohldieck, alt har flyttet inn og fått eget kontor i pinsebevegelsens hus, Pilestredet 27 i Oslo.

Ikke alle frie venner er like begeistret ved tanken på at det etter alt å dømme går mot en sammenslåing, eller kanskje vi skal si en sammensmelting av pinsebevegelsen i Norge og De frie evangeliske forsamlinger.

Det er nok flere årsaker til dette, bl.a. historiske. Etter at samarbeidet mellom Barratt og Nordquelle opphørte fra ca  1910 og utover, fulgte det en rekke kampår hvor pinsebevegelsen vokste seg sterkere enn den frie bevegelsen. Det førte til en viss rivalisering mellom de to retningene, noe som ofte resulterte i at pinsevennene overtok De fries forsamlingslokaler.

En skulle jo tro at denne gamle striden for lengst var et tilbakelagt stadium, men de siste årenes sammenslåingsprosjekt har gjort at noe av denne striden har blusset opp igjen. Spørsmålet flere menighetsledere stiller seg som ikke  ønsker å bli med på flyttelasset over til pinsebevegelsen, er om de vil kunne beholde menighetslokalene sine. Her er det mye synsing ute og går, men problemet er at ingen vet med sikkerhet hva som kommer til å skje i tiden framover. Det kan synes som om DFEFs ledelse holder dette spørsmålet åpent som et ris bak speilet for å få flest mulig forsamlinger over i pinsebevegelsen.

Avviklingen av De fries institusjoner og fellesforetak har skjedd ganske så systematisk over et par tiår, og med en imponerende gjennomføringskraft- den rosen skal pådriverne innen DFEFs ledelse ha.

Smyrna Bibelinstitutt (SBI) med skole og internatbygg ble i 1974 grunnlagt på Solvoll i Re kommune i Vestfold av forstander Arvid Myreng i Smyrna-menigheten i Tønsberg.  Han var også skolens første rektor. I 2015 ble det satt et endelig punktum for denne tradisjonsrike bibelskolen på Solvoll. Skole-og internatbygg på en naturskjønn eiendom ble solgt, og elevene flyttet over til Drammen hvor undervisningen fortsatte fram til 2017 i samarbeid med Intro, Norge (Nå Hillsong).

Nomadetilværelsen tok ikke slutt med det, for i dag er Bibelskolen LEV gått inn som en del  av bibelskoletilbudet i Filadelfia, Kristiansand. Riktig nok tilhører LEV formelt De frie evangeliske forsamlinger (DFEF), men i praksis er den lite som tyder på at den ikke er blitt innlemmet i en av pinsebevegelsens aller største og mest framgangsrike forsamlinger.

En tidligere rektor ved bibelskolen i Filadelfia, Kristiansand, er nå konstituert som rektor ved skolen etter at Kjell Ohldieck ble valgt som ny leder av De fries Misjons og hjemmeutvalg (MHU). Av den faste lærerstaben er det bare én som hører hjemme i DFEF. Hun er i følge dfef.no ansatt med «spesielt ansvar som sekretær for skolens styre, og med saker i forhold til DFEF og det offentlige.»
Av de nasjonale undervisningskreftene som navngis i levbibelskole.no utenom staben, har alle ti bakgrunn fra pinsebevegelsen med unntak av to som nå er ansatt i Filadelfia, etter først å ha brutt med den lokale DFEF-forsamlingen i byen.

De fries hovedorgan, Det gode budskap (DGB), er også lagt ned. Avviklingsprosessen har strukket seg over flere år, men i 2018 ble det kroken på døra for en publikasjon som så dagens lys så langt tilbake som i 1904. Selv om det understrekes at det aldri har vært meningen at Korsets Seier skulle erstatte  Det gode budskap, arbeides det nå iherdig for å få frie venner til å abonnere på KS. Det anbefales varmt som  «frikirkenorges beste ukeavis.»

Frie venner og pinsevenner har alle forutsetninger til å samarbeide godt, både lokalt og nasjonalt, for det er lite som skiller de to bevegelsene læremessig. Det jeg personlig har liten forståelse for, er behovet for å slå sammen to bevegelser, en stor og en liten, som egentlig kunne ha stått godt på egne ben og virket side om side til framgang og vekst for Guds rike, både i Norge og ute på misjonsfeltene. Ett større båtlag er ikke nødvendigvis mer effektivt enn to mindre.

Jeg stiller også spørsmål om hvilke motiver som egentlig ligger bak  dette prosjektet: Er det et ønske om «å spise kirsebær» sammen med de store, eventuelt utsikten til å bli regnet med i en større pinsesammenheng, både nasjonalt og internasjonalt, som er drivkraften bak dette mangeårige og utmattende sammenslåingsprosjektet? Et prosjekt som har stjålet mye av den energien og kraften De frie kunne ha brukt på mer presserende oppgaver, som evangelisering og menighetsplantning i vårt eget land?

For noen år siden ble det på et landsmøte innen De frie vedtatt med stort flertall at man ikke ønsket noen innmelding i Norges kristne råd (NKR). Denne resolusjonen vil ikke ha noen som  helst betydning etter sammenslåingen. Og fra Norges kristne råd er ikke spranget langt til Kirkenes Verdensråd, som har to norske medlemmer, Den norske kirke, og ja, nettopp, Norges kristne råd.

Den kanskje største bekymringen menighetsledere innen frie venner gjør seg, er i hvilken retning utviklingen går innen pinsebevegelsen i Norge. Flere fikk seg et skikkelig skremmeskudd i forkant av den årlige forkynnerkonferansen LED 19 da det ble kjent at den kanadiske hovedtaleren praktiserte yoga, var svært positiv til den katolske kirke og gjorde felles sak med en kvinne av indiansk herkomst som ønsket å fortsette å praktisere hedenske renselsesritualer knyttet til stammen sin.

Alt hadde vært så mye enklere dersom den norske pinsebevegelsen hadde bevart mer av sin opprinnelige åndelige styrke og markert en større troskap mot Guds ord enn det tilfellet synes å være i dag. Slik situasjonen er nå, vil De frie evangeliske forsamlinger splittes opp i to hovedgrupper:
De som ønsker seg over til pinsebevegelsen, og de som ønsker å bestå som frittstående forsamlinger.

Dette er en utvikling som i alle fall jeg sterkt vil beklage.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *