Gjenforening er seier

Redaksjonsleder Karl Andreas Jahr  i Korsets Seier av 24. mai i år om sammenslåing mellom Pinsebevegelsen og De frie: Gjenforening er seier.
Les også mitt tilsvar under KS sin leder. 

GJENFORENING ER SEIER

Forkynner Frøys Hindar advarer mot en sammenslåing mellom Pinsebevegelsen og De frie venner. Han tar feil.

«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg», ber Jesus innstendig sin Far Gud, skriver evangelisten Johannes.
DET ER IKKE OFTE vi får ta del i direkte kontakt mellom Gud og Jesus. Når det skjer, er det stort sett i korte utbrudd som «Det er fullbrakt», eller «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».
I KAPITTEL 17 får vi derimot ta del i en lengre samtale. Jesus deler det som ligger tettest på hanshjerte:«Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg,og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Joh17,22–24).
Jesus nærmest hamrer inn sin lidenskap og sitt budskap om enhet.
VI SIER IKKE NØDVENDIGVIS at alle kristne bør tilhøre samme kirkesamfunn. I noen tilfeller kan det riktignok være logisk å dele oss opp i mindre enheter for å kunne nå enda flere. Paulus prioriterte knallhardt etter hva som var effektiv sjelevinning. Han lot seg ikke affisere av så mye annet.
DET HISTORISKE SKISMAET mellom Pinsebevegelsen og De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) handler dessverre om splittelse og konflikt. Da er det eneste riktige å finne sammen igjen. Det er et bibelsk prinsipp som vi må følge, om det så tar 100 år. Det var ingen taktiske årsaker til at vi delte oss, dessverre.
TEOLOGISKE UENIGHETER kan også være en god grunn til deling, men i dette tilfellet er forskjellene i beste fall små. Vi tror vi finner større teologiske uenigheter internt i begge bevegelser og i de fleste enkeltmenigheter enn det var mellom Pinsebevegelsen og De frie Venner da de gikk hver sin vei. Når den første menigheten klarte å holde sammen da Paulus begynte å forkynne forhedninger og Peter foreslo å spise både fugl og svin, bør mye være overkommelig.
LIK MANGE PINSELEDERE har jeg stor respekt for Frøys Hindar. Nå kjenner vi ham ikke personlig, men han er en av mange som har gått foran i løypa. Likevel tror vi han gir de to pinsebevegelsene et dårlig råd  når han ber om å holde dem adskilt. Som begrunnelse beskriver han den ene pinsebevegelsen som stor og den andre som liten. Et riktigere perspektiv er at begge er små. Vi trenger hverandre. Sårt. Dessuten tror vi det er kraft og løfter i en fullstendigforsoning. Vi legger bak oss det gamle. Vi kommer sammen i enhet, som Jesus sa.
NOE AV DET som har vært mest gledelig de siste årene, er samtalene mellom De frie venner og pinsevenner. Vi håper av hele vårt hjerte at den lange skilsmissen ender i gjenforening.

Tilsvar til Karl Andreas Jahr, publisert i KS 7. juni.

Av Frøys Hindar
En kommentar til Karl Andreas Jahrs leder i KS 24.mai Først en takk til KS ved redaktøren som lot meg slippe til med et aldri så lite hjertesukk i forbindelse med sammenslåingsprosessen mellom De frie venner og Pinsebevegelsen.
«Gjenforening er en seier» velger redaksjonsleder Jahr som overskrift på sin leder. Ja, la oss håpe på det. «Han tar feil», slår den samme Jahr fast i ingressen. Ja, la oss håpe på det også. Personlig har jeg ikke noe ønske om å hindre en tilnærming mellom frie venner og pinsevennene, like lite som jeg ønsker å opprettholde en eller annen form for kaldfront i forho!d til brødre i andre kristne sammenhenger enn den jeg selv står i. Dessuten har jeg selv bakgrunn fra Pinsebevegelsen. Som helt ny på veien ble jeg døpt på nyåret 1965 i Filadelfia,Oslo, hørte ungdomspastor David Østby tale på fredagskvelden, Erling Strøm på søndag formiddag. Senere gikk ferden videre til Berøa under Knut Berghs og Nils Johan Thorsells forstandertid.Jeg har også vært lærer ved Hedmarktoppen folkehøyskole mens Finn Frøyshov var rektor der.
Jeg sitter igjen med bare gode minner fra disse årene og har absolutt ikke noe ønske om å være noen festbrems når frie venner og pinsevenner nå står klare til å feire en nært forestående sammenslåing. Men jeg ønsker å mane til en viss besinnelse. Ut fra det kjennskapet jeg har til disse to bevegelsene, er det ikke uten videre gitt at en fusjon eller gjenforening som Jahr kaller det, vil bli så vellykket eller ukomplisert som enkelte synes å tro. Jo,vi håper på seier, men det er jo underlig at det må organisatoriske grep til for å få to gode naboer til å snakke sammen over (kirke)hekken. Vi har da vel kjent til hverandre og vært på bølgelengde med hverandre åndelig sett i alle år, uten at en sammenslåing vil kunne forandre så mye på det?
Det som kanskje vil skje, i all fall i følge organisasjonskartet mellom våre to bevegelser, er at noen frie forsamlinger vil gå inn i pinsen som under en slags paraplyorganisasjon, men ellers fortsette virksomheten noenlunde som før, særlig på steder hvor det ikke finnes en pinseforsamling fra før av. Der det er to forsamlinger, vil størrelsen på lokalene samt økonomien avgjøre hvem som går inn i hvem, hvilket lokale som beholdes,eventuelt hvilket som selges.
Så er det duket for den gamle striden:Hvilke sangbøker skal vi benytte, og hvilke forkynnere skal vi tilkalle? Dette er langt fra noen teoretisk problemstilling- her kan det gis relativt ferske eksempler på sammenslåingsprosjekter som går seg til etter hvert, men også på prosjekter som lykkes mindre godt og hvor den «tapende part» setter seg til hjemme, eller starter opp en konkurrerende virksomhet. I det siste tilfellet ville det ha vært mye bedre om man heller hadde tatt tiden til hjelp,strukket ut hendene til hverandre og begynt i det små med samarbeid på lokalplanet, ikke som et pålegg fra sentralt hold, men som noe en kjenner for og har lyst til å gjøre.
Så er det også et spørsmål om i hvilken retning Pinsebevegelsen i Norge beveger seg, både nasjonalt og internasjonalt.
Med «nasjonalt» tenker jeg bla på den strukturendringen som har skjedd både innen De frie evangeliske forsamlinger og innen Pinsebevegelsen de senere årene. Hos De frie har det, for å si det veldig enkelt, skjedd en forskyvning av «makta» fra de lokale forsamlingene til en sentral ledelse, og det samme ser ut til å ha skjedd innen Pinsebevegelsen, se Arna Audenbys innlegg i KS 24.mai, «Godt nok i Pinsebevegelsen?»
Hvis vaskeekte frie venner blir møtt med for mye byråkratisk overstyring innen pinsen, vil nok overgangen oppleves som noe problematisk,for å si det mildt!
Når det gjelder det internasjonale perspektivet, skal jeg ikke terpe mer på det som skjedde under Led 19, med invitasjonen av kanadiske Danielle Strickland som hovedtaler, men nøye meg med å peke på at det trengs både visdom og ikke minst troskap mot Guds ord for å manøvrere pinseskuta gjennom trøblete internasjonale farvann, for den internasjonale pinsebevegelsen er ikke lenger så enhetlig og forutsigbar som den en gang var.
For meg personlig er det viktigere med en åndelig enn med en organisatorisk gjenforening. Kan begge to oppnås samtidig, vil det være en stor seier for Guds rike i landet vårt, ingen tvil om det. Akkurat der er jeg helt på linje med det Karl Andreas Jahr skriver i sin lederartikkel
På den annen side mener jeg det er for mange usikkerhetsmomenter knyttet til en slik sammenslåing på det nåværende tidspunkt. De fries ledende organ, Misjons- og hjemmeutvalget, har tatt på seg sjumilsstøvlene i sin iver etter å gjennomføre dette prosjektet. Jeg derimot, og jeg tør si flere med meg, vil vente og se tiden og ikke minst utviklingen an innen den norske pinsebevegelsen før det blir aktuelt å tenke på noen sammenslåing.
Mitt råd vil derfor være det gamle latinske:Festina lente! Skynd deg langsomt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *