Hva vil pinsebevegelsen formidle?

Danielle Strickland er kalt som hovedtaler under Led 19
.
Hvilket budskap ønsker pinsebevegelsens ledelse å
formidle gjennom hennes forkynnelse?

Fra avisen Dagen,
onsdag 16.januar 2019
Av Frøys Hindar

Pinsevennenes lederkonferanse, Led 19, arrangeres i begynnelsen av februar i Oslofjord Convention Center. Det er ingen ubetydelig samling som finner sted, for pinsebevegelsen i Norge samler under sin paraply mer enn 330 menigheter med en medlemsmasse på 40.000. Desto viktigere blir den åndelige kursen som stakes ut under konferansen. Et relevant spørsmål blir da i hvilken retning pinsebevegelsens lederskap ønsker å føre hjorden sin.
Som oftest er svaret på et slikt spørsmål å finne i valg av hovedtaler under konferansen, denne gang kanadieren Danielle Strickland, en uredd talskvinne i kampen mot human trafficking og med en fartstid på 22 år som frelsesarmeoffiser, blant annet i Australia.
Hun er en etterspurt konferansetaler i flere større kristne sammenhenger. Hun har vært gjestetaler på Willow Creeks Global Leadership Summit (GLS) ved noen anledninger. 
I 2019 er hun invitert til å tale ved pinsevennenes 25. verdenskonferanse, Spirit Now i Calgary, Canada. 
Ikke minst på bakgrunn av Stricklands siste engasjement burde hun være et trygt valg som konferansetaler under Led 19, en konferanse som har som motto: «Jesus synlig – forvandler mennesker, forvandler samfunn».
Det er allikevel et men her. Spørsmålet jeg stiller meg etter å ha lest fra Stricklands blogg og lyttet til taler lagt ut på nettet, er hvilke motiver som ligger bak invitasjonen av Strickland til Norge. Jeg tviler på at den kanadiske forkynneren er et tilfeldig valg. Hun er invitert hit for å formidle et budskap og angi en retning for pinsebevegelsens videre framvekst i Norge, både i forhold til sine egne menigheter og i forhold til andre kirkesamfunn med teologisk ståsted utenfor pinsebevegelsen.
En måte å tolke invitasjonen på er at ledende krefter innen pinsebevegelsen mener tiden nå er moden for å søke en tettere kontakt med kirkesamfunn som pinsebevegelsen tradisjonelt har hatt et heller anstrengt forhold til. Det gjelder blant annet Den katolske kirke, men ikke bare denne.
I en tale hun holdt under Message Conference i 2017 forteller Strickland om en samtale hun nylig hadde hatt med presidenten for Foursquare Church (ICFG), en pinseretning som kan skilte med åtte millioner tilhengere på verdensbasis.
Hun spurte denne lederen om hva som gjorde ham begeistret, og fikk som svar at jo, det at han måtte dra fra konferansen noe tidligere enn beregnet, fordi han var invitert til en samtale hos paven i Vatikanet! En smilende Danielle Strickland henvender seg til forsamlingen på følgende måte:
– Dere forstår vel at han som sier dette, ikke bare er leder for et stort pinsesamfunn, han er slett ikke katolikk, du kan gjerne kalle ham en anti-katolikk, og nå er han på vei til et møte i selveste Vatikanet. Og han er ikke alene. Sammen med ham er også 40 ledere for 40 forskjellige pinseretninger invitert til å besøke paven i Rom.
Paven selv grunngir invitasjonen med at han ønsker å be sammen med pinselederne om at Gud må sende en ny pinse.
– Hva er det som skjer? spør Strickland, tydelig opprømt.
I den samme videoen spøker Danielle Strickland med det hun kaller alle konspirasjonsteoriene omkring den katolske kirke, for så å slå fast at den eneste aktuelle konspirasjonen inne i bildet her er det Herren selv som står bak, for i dag gjør Gud noe som tidligere var helt utenkelig.
– For en spennende tid vi lever i, utbryter Danielle, som også gir en livaktig skildring av et møte hvor hun var invitert til å tale for 8000 katolske barn i det romersk-katolske erkebispesetet i Salzburg, Salzburger Dom.
Danielle Stricklands sjarmerende åpenhet gjelder også i forhold til gamle innvielsesritualer som Kanadas urinnvånere, «First Nations People» fremdeles holder i hevd. 
En «sweat lodge» er en badstu-lignende innretning hvor indianerne pleier å utføre renselsesritualer.
Wikipedia sier bl.a. om dette: «Seremoniene inkluderer ofte tradisjonelle bønner og sanger. I noen kulturer kan trommeslaging og ofringer til åndeverdenen være en del av seremonien, eller at en «sweat lodge» kan inngå som en del av en lengre seremoni, som for eksempel en soldans».
Strickland forteller at hun hadde en innfødt medarbeider som ble advart mot å delta i den slags fordi slike seremonier hørte hjemme i en hedensk kultur. Da denne kvinnen hadde forklart hvor mye denne seremonien betød for henne, at hun følte seg nærmere knyttet til sin familie, stamme og Gud gjennom denne, mente Strickland at fikk seremonien slike positive følger, måtte hun bare fortsette med dem.
Denne tankegangen minner om Kirkenes Verdensråds holdning til fremmede kulturer. I misjonsdokumentet Together Towards Life fra 2013 framgår det at KV ønsker samarbeid med ulike kulturer og religioner, for Guds ånd kan finnes i alle kulturer som bekrefter livet.
Derfor må disse ikke betraktes som misjonsobjekter, men som misjonspartnere.

Spesielt interesserte kan lese mer om «sweat lodge» i hennes blogg, www.daniellestrickland.com/blog/.
På denne bloggen forteller hun om hvordan hun tilrettelegger en ofte travel hverdag. Hun tar gjerne fram noen favoritt-podcaster med «lytte-bønne-øvelser», driver med yoga og hva som helst ellers som gir henne indre ro og kobler henne til både til sitt egentlig jeg og til Gud.
Personlig synes jeg det er betenkelig at en forkynner og dermed rollemodell som Danielle Strickland betror sine bloggfølgere at hun praktiserer yoga med de negative implikasjoner yoga kan ha for sine utøvere.
For alt det jeg vet kan Danielle Stricklands opptreden under Led 19 bli en stor suksess, for det er ingen tvil om hun er en usedvanlig dyktig kommunikator med en meget god evne til å fenge de forsamlingene hun forkynner for.
Men er det god nok grunn til å kalle en forkynner at hun eller han kommuniserer godt, at hun fenger forsamlingene? Hva med den åndelige integriteten, og hva med forholdet til Guds eget ord?
For å si det slik, så ville jeg ha tenkt meg om både en og to ganger før jeg hadde invitert henne til pinsevennenes storsamling, Led 19, i februar, selv om hun altså er gjestetaler ved Pinsevennenes verdenskonferanse i Calgary i 2019.
Når hun nå allikevel er invitert, må det være grunn til å stille dette spørsmålet til pinsebevegelsens lederråd om hvilke motiver som ligger bak invitasjonen. Kan det være et ønske om å mykne opp pinsebevegelens holdninger i forhold til ikke-evangeliske trossamfunn og gi pinsebevegelsen i Norge en tydeligere økumenisk profil?
Det må være lov å spørre, selv om spørsmålet muligens blir møtt med øredøvende taushet.
Bildetekst over:
GJEST: Når Danielle Strickland nå allikevel er invitert, må det være grunn til å stille dette spørsmålet til pinsebevegelsens lederråd om hvilke motiver som ligger bak invitasjonen, skriver Frøys Hindar. Bildet er fra Led 18.  Foto: Bjørn Olav Hammerstad

 

Etterskrift:

1. mars svarte lederen for Pinsevennenes lederråd slik i Korsets Seier på den kritikken som ble reist i forbindelse med invitasjonen av Danielle Strickland som hovedtaler ved pinsevennenes lederkonferanse, LED 19, i år:


Lederrådet svarer på yoga- og katolikkritikk i forbindele med hovedtaleren under Led19. 


Tekst: Sigmund Kristoffersen, leder av Pinsebevegelsen Norge

FORFATTER: Sigmund Kristoffersen, leder av Pinsebevegelsen Norge

Etter uttalelser i Korsets Seiers intervju med Danielle Strickland har det kommet noen henvendelser til Lederrådet og vi vil derfor klargjøre følgende:

Danielle Strickland var invitert til Led19 fordi hun målbærer årets tema «Jesus synlig, forvandler mennesker og forandrer samfunn» på en troverdig måte. Hun er en ettertraktet konferanseforkynner, kombinert med at hun er praktisk engasjert i arbeid for sosial rettferdighet. Strickland har 22 års fartstid i Frelsesarmeen og har deres tillit som forkynner, med de retningslinjer og tilsyn det innbefatter. Vi hadde fått anbefalinger og referanser, og gjorde ut fra det vårt valg av forkynner.

Jesusfokus

I forkynnelse og samtaler med henne under Led19 angående spørsmålene som er reist var hun tydelig og klar på at hun selvsagt ikke blander religioner. Hun hadde en sunn evangelisk forkynnelse og var tydelig Jesusfokusert. Innblikk i hennes personlige bønneliv og rutiner avspeilet en sunn Kristuslengsel.

Vår invitasjon var motivert av årets tema og hadde ingen annen agenda. Pinsebevegelsen i Norge er en menighetsbevegelse solid forankret i vårt trosgrunnlag. Vi har vært her i mer enn hundre år og er trygge både i forhold til samfunnet rundt og våre søsken i andre kirkesamfunn.

Avstand fra religionsblanding

Pinsebevegelsen ønsker å praktisere en sunn og levende kristen tro. Dette er viktigere enn noen gang. Vi skal ikke være for raske til å kritisere, dømme, eller utrykke oss for skråsikkert om andre kristne forkynnere og ledere. Særlig bør man være varsom når det kommer sterke påstander i sosiale medier der det er kort mellom tanke og publisering. Vi bør alle tenke over agenda og motiv i det som presenteres og ikke bare mistenkeliggjøre, men primært løfte fram det gode.

For at ingen skal være i tvil vil vi presisere at Pinsebevegelsen tar avstand fra religionsblanding. Teologisk er det på mange områder stor avstand mellom Den katolske kirke og Pinsebevegelsen. Det finnes ingen skjult agenda om noen teologisk tilnærming.

Legg om kursen!

Helge Robertsen med sterk appell:
Legg om kursen! 

På møtet søndag 11. november trakk Helge Robertsen en parallell til kollisjonen mellom fregatten «Helge Ingstad» og oljetankeren «Sola TS» og nødvendigheten av å legge om livskursen og omvende seg.
Fregatten fikk flere advarsler om at de var på kollisjonskurs med tankeren, men valgte allikevel å holde stø kurs rett mot tankeren. «Drei, sving styrbord, legg om kursen» lød anropene. Det ble svart tilbake at «alt er under kontroll».

Kontrollen var det nok så som så med, for kort tid etter smalt fregatten inn i oljetankeren og begynte å synke. På samme måte nekter mange i dag å lytte til Guds ords klare advarsler. De vil ikke gi fra seg kontrollen over sitt eget liv, feilberegner sin egen situasjon og går før eller siden på en kraftig smell i livet. Hvorfor? Fordi de ikke lot seg advare.

Robertsen fortalte at akkurat nå opplevde han at kallet hans mer var rettet mot troende enn til ufrelste. – Vi som Guds folk må legge om kursen og holde oss åndelig sett våkne i endetiden, lød hans klare og sterke appell til forsamlingen.

Kveldens tekst var hentet fra beretningen om Peter som fikk beskjed om å legge ut på dypet. Den erfarne fiskeren Peter hadde strevd hele natten uten å få noe, men på Jesu ord ville han gjøre et nytt forsøk. En slik trosholdning gir resultater i dag også:
På Jesu ord kaster vi garnene ut på ny!

Bildet over: Anne Berit og Helge Robertsen besøkte Betania 11.november 2018.

Aktuelle besøk på Betania i høst

 

 

Kanariteamet er tilbake i Lyngdal.

Kanariteamet gjester oss nok en gang i perioden 26.-30. september 2018.               (Foto: F.Hindar)

Denne gangen varer møteserien fra onsdag 26. til søndag 30. september med møter hver kveld kl.19 på Betania. Det eneste unntaket er fredag kveld hvor møtet er lagt til Vemestad bedehus, også det kl.19.

Det er nesten blitt en årviss tradisjon med besøk på høsten av de svenske evangelistene Anna Udd, Ingrid Persson og Inga-Maj Sandström.

Vanligvis arbeider teamet på Gran Canaria med utgangspunkt i Den Evangeliska Turistkyrkan i Puerto Rico. Mange tusen turister kommer til Kanariøyene hvert år fra ulike land, og gjennom forkynnelse og sang og annen virksomhet slik som kafé, fjellvandringer m.m., når teamet mange av disse med budskapet om Jesus Kristus.

Evangelistene synger utrolig bra og forkynnelsen pløyer dypt. Her blir folk satt på valg om de vil følge korsveien eller velge en måte å leve kristenlivet på som er mer behagelig for kjødet.

 

Ellers venter vi besøk av evangelist Arne Gundersen senere i høst, dvs 28. oktober.

Arne trenger ingen nærmere presentasjon, men det som vi kanskje bør nevne, er at han sammen med Leif Solheim og Sverre Leif  Lien opplever sterke møter for 7. helg på rad i Frikstad Bedehus utenfor Kristiansand.

I forbindelse med den pågående møteaksjonen i Frikstad, sakser vi en artikkel fra nettavisen til NLH Mediehøgskolen Gimlekollen, Sørnytt.no.( Se under).

– Det blæs vekkingsvind over bedehuset

På Frikstad bedehus utanfor Kristiansand har sju personar blitt frelst i løpet av nokre veker. Forsamlinga trur at dette er starten på ei vekking, og denne veka vert den sjette helga med vekkingsmøter.

– JESUS KJEM SNART. KORLEIS STÅR DET TIL MED DEG? KORLEIS ER DET I DITT LIV? ER DU BLANT SKAREN SOM SKAL RYKKE HEIM I SKY?

Det er søndagskveld på Frikstad bedehus, cirka 10 km aust for Kristiansand. Her har tre eldre forkynnarar haldt vekkingsmøter i fem helger på rad. Leif Solheim, Arne Gundersen og Sverre Leif Lien er tre lokale misjonsveteranar som har reist rundt i store delar av landet og stått i vekking. No har dei ved ei tilfeldigheit hamna i det dei sjølv kallar ei vekking, og dei opplever at det er eit stort behov for denne typen møter.

Også i kveld har mykje folk møtt opp for å oppleve klassisk vekkingsmøte i 2018. Parkeringsplassen vert raskt fylt opp, og det står bilar parkert langt ned i vegen frå bedehuset. Folk kjem ikkje berre frå bygda, men frå forsamlingar i Kristiansand og andre delar av Sørlandet. Allereie ein halvtime før møtet begynner har salen begynt å fylle seg opp, og når møtet startar er bedehuset fullt. Vona er at i kveld skal bli kvelden der vekkingsgnisten som er tend på Frikstad bedehus skal bli til ein vekkingseld, og at folk skal strøyme fram til plattforma for å ta i mot frelse.

Solheim: – Dette er ikkje kvardagskost.

I følgje forkynnarane Leif Solheim, Arne Gundersen og Sverre Leif Lien er dette uvanleg. Det er ikkje lenger slik at vekkingsforkynnarane møter fulle bedehus, og spesielt ikkje at folk vert frelst.

– Dette er ikkje kvardagskost. Før var det det, viss du går tilbake førti år så var dette vanleg. Då var det heile distrikt som sto i brann. Det er tretti år sidan sist det var vekking på Frikstad bedehus, men dei som var unge då er vaksne i dag, fortel Leif Solheim.

Ein ting som dei synest er ekstra kjekt er at det også har begynt å kome ein del ungdomar på møta. Både lokale ungdomar, og studentar frå byen.

– Det tok litt tid før dei kom i gang. Vi er vel ikkje heilt rette ”stylen”, seier Arne Gundersen med eit smil.

Leif Solheim, Arne Gundersen og Sverre Leif Lien har haldt vekkingsmøter på Frikstad bedehus fem helger på rad. Dei opplever at dei står i ei vekking, og seier at det veldig spesielt å få oppleve i 2018. (Foto: Karl Almedal)

– Unge i dag har aldri opplevd vekking.

Sjølv for erfarne forkynnarar er det spanande å oppleve vekking, og ikkje minst å vere forkynnarane som står i den. Dei er opne om at det er både eit alvor og eit ansvar, men også ei spaning og ei forventing i å stå i ei vekking.

– Du tenkjer på Frikstad bedehus frå du slår opp auga på morgonen til du legg deg på kvelden. Du gjeng i spaning og i bøn til Gud om at det må skje noko, fortel Sverre Leif Lien.

Dei fryktar at ingen skal fortsette tradisjonen med vekkingsmøter, og at moderne tankar om forsamlingsbygging skal ta over.

– Eg trur at det har noko med at dei som er unge i dag aldri har opplevd dette. Det som har med vekking å gjere er heilt framand for mange unge i dag, fordi det er så mange år sidan det har vore. Eg trur det kan vere mykje bra i forsamlingane, men det er fare for at denne vekkingslinja forsvinn ut, fordi det er ingen som veit korleis den verkar. Det trur eg er tilfelle mange plassar, hevdar Lien.

– DETTE ER SÅ SPANANDE AT DET ER HEILT PÅ GRENSA FOR EIN GAMAL MANN.

– Olja har ikkje vore til velsigning

Forkynnarane er ikkje unge lenger, og songane dei spelar er gamle. Møteforma er open, og det er tilsynelatande lite som er planlagt. Forkynninga er utfordrande og personleg. Det er ikkje noko herlegdomsevangelium forkynnarane formidlar. Dei lovar ingen rikdom, god helse eller andre typar velsigning. Dei er samfunnskritiske, men ikkje politiske. Det handlar ikkje berre om å redde menneske frå evig fortaping, men også å redde nasjonen. Dei er kritiske til verdsleg ungdomskultur, dagens TV-program og aksept for alkohol og skilsmisse i forsamlingane. Trass i den utfordrande forkynninga kjem både unge og gamle på bedehuset, og fleire av dei som har blitt frelst er unge. Leif Solheim seier at Noreg har forandra seg mykje sidan vekkingsrørsla hadde si stordomstid.

– Personleg trur eg det handlar mykje om likninga i Matteus 13 om såmannen. Vi i Noreg har god jord, men det har vakse opp tornar og tistlar som kveler slik at det ikkje veks frukt. Jesus kallar dette verda si bekymring og rikdomen si forføring. Det trur eg vi har opplevd i vårt land. At olja kom i 70-åra har ikkje vore til velsigning. Misjonsbudsjetta har gått ned, og misjonsengasjementet har gått ned.

Bedehuset var fullt under vekkingsmøtet på Frikstad bedehus sist søndag. Forsamlingsleiaren seier at det har vore i overkant av 200 personar på alle møta.

Forsamlingsleiar: – Kan knapt hugse så mange på bedehuset.

Forsamlinga på Frikstad bedehus har valt å gå i mot straumen, og har satsa ved å bygge nytt lokale. Nye Frikstad bedehus vart bygd på rekordtid i vinter, og forsamlinga investerte 18 millionar kroner i bygget. Frå august i fjor til påske i år var 15-20 personar kvar dag på bedehuset og gjorde dugnad. I følgje forsamlingsleiar Jørgen Tønnesen er nesten alt gjort på dugnad. Han er glad for at dei får sjå resultat av arbeidet allereie.

– Eg kan knapt hugse å ha sett så mange på bedehuset før. Steinar Harila sto i vekking på bedehuset for tretti år sidan, men etter det har det ikkje vore så mange på bedehuset. Ein av ungdomane sa at no får vi lønn for alle dugnadstimane vi har jobba i vinter.

– FRIKSTAD BEDEHUS ER EI HEILT SPESIELL FORSAMLING.

Ei tilfeldig vekking

Jørgen Tønnesen fortel at det var tilfeldig at møta i det heile tatt begynte. I forkant av eit søndagsmøte i august måtte forkynnaren som eigentleg skulle tale melde avbod. Difor tok forsamlinga kontakt med Solheim, Gundersen og Lien, som takka ja med ein gang, og spurde om ikkje dei kunne halde møte heile helga.

Etter det har det berre kome meir og meir folk, og eit søndagsmøte har blitt til fem møtehelger.

– I byrjinga kjente vi at det var sånn dragning i lufta. Møta var heilt spesielle og levde sine eige liv. Når møta var slutt så ville ikkje folk gå heim, og vi merka at det var ei naud i flokken. Det er ein lengsel etter denne typen forkynning. Det er ein lengsel etter evangeliske møter, fortel Jørgen Tønnesen.

”Mesteren er her og kaller på deg” står det over talarstolen på Frikstad bedehus. Neste helg drøymer forsamlinga om at dei skal få oppleve ei enda større vekking. Foto: Karl Almedal

2 frelst i løpet av helga.

På slutten av vekkingsmøtet denne kvelden så er det mange som kjem fram når forkynnarane spelar ein song til innbydelse, men det viser seg at det var ingen av dei som kom fram for å bli frelst. Likevel var forkynnarane så fornøgde med helga at dei har valt å halde møter ei helg til. Dei er klare på at det allereie har skjedd store ting på bedehuset, og at det er lenge sidan dei har opplevd så god respons på møter. Likevel så har dei vona om at neste helg skal det kome enda fleire, og at enda fleire skal bli frelst.

Vi ber for…

Vi har hatt som bønnemne en tid: «Be om at Helge Robertsen får synet tilbake.» Nå har han fått gangsynet tilbake, ikke nok til å kunne lese skrift, men allikevel en klar forbedring. Helge er optimist i den betydning at han tror på Bibelens løfter. La oss fortsette å be om han ikke lenger ser «mennesker gå omkring som trær», men at han får sitt fulle syn tilbake.

Husk Borghild og Eddie Bakke fortsatt i bønn. I sommer har de deltatt på Nytt Livs Lys sitt stevne på Gautefall i Drangedal fra 17. til 21. juli.

«Ole Kristian Iglebæk er på bedringens vei, men ikke restituert ennå, så husk fremdeles på ham», skrev vi for en tid siden. Selv om
han har vist seg på talerstolen og er blitt en god del bedre, sier legene at det i alle fall vil ta et års tid før de med sikkerhet kan si at han er blitt helt frisk igjen. Be om varig forandring!

«Be for min svoger i Trondheim som har fått kreft i bukspyttkjertelen med spredning», skrev vi for en tid tilbake. Ofte lar vi være å omtale det som siden har skjedd, men her er det viktig å være ærlig. Min svoger Peter døde av sykdommen og begravelsen fant sted i Trondheim 12. juli. Takk til alle dere som har bedt for ham- han fikk mange flere måneder å leve enn legenes prognose tilsa. I begravelsen sa sønnen Lars at det var bare en autoritet faren bøyde seg for, og det var Gud. Så føyde han til – og mamma!
Vi lyser fred over Peter van Marions gode minne. Husk på min søster Anne Sine som sitter igjen med et stort savn etter sin ektemanns bortgang.

Har du bønnebegjær, så send dem inn til adressen under:
fr-hind@online.no

Husk at når vi er flere som ber i tro, er det en i himmelen som både hører og bønnhører. Selv om ikke alltid bønnesvaret er slik som vi forventer, tviler vi ikke et sekund på at Gud både lytter til bønnene våre når vi ber dem i Jesu navn, og svarer, enten før vi roper, mens vi roper eller etter vi har ropt /bedt.

F.H.

Preterismen – et teologisk bakvendtland

Det blåser en del nye lærdomsvær innover norsk kristenhet for tiden. Et av de underligste går under navnet preterismen.
Denne læren snur opp ned på det meste av det vi tidligere har hørt forkynt om endetiden.
Sverre Kornmo, Emanuel Minos, Erling Strøm, Rein Seehus, Alf Kasborg eller hva de nå het alle disse som for bare noen tiår tilbake høstet almen anerkjennelse for sin innsikt i profetordet – de tok grundig feil alle sammen.
De kan ikke ha skjønt noen verdens ting, for i følge de nye forståsegpåerne har vi her å gjøre med villfarne «dispensasjonalister» eller «futurister». Og tar ikke folk skrekken av slike skumle tilnavn, har tilhengerne av preterismen enda ett på lager – «darbyister».
Hva mener jeg med at preterismen er et «teologisk bakvendtland»? Jo, at alt, eller i alle fall det meste, går an, bare en forstår seg på å «åndeliggjøre» Bibelens mange profetiske avsnitt.
La oss se nærmere på noen av de uttalelsene preterismens forkjempere i Norge kommer med:
– De siste dager har vært og er over for nesten 2000 år siden. Vi lever nå i Kristi evige rike som ikke har noen ende.
Påstanden over gir null mening. Vi står på randen til en 3. verdenskrig med IS som halshugger kristne og står for uhyrlige overgrep der de kommer til makten, et Putin-Russland som rasler med sablene og fjernstyrer krig i Ukraina, et Nord-Korea som styres av en diktator som ifølge en avhopper er troende til å trykke på atomknappen dersom han føler seg nok truet, og så skulle vi alt leve i Kristi evige rike?
Ikke nok med at vi lever i Kristi evige rike, men «Vi lever nå i det fullkomne evige Kristi rike som Jesus kom for å etablere», heter det i samme skrivet. Forstå det den som kan – jeg gjør det ikke.
Artikkelforfatteren gjør også et stort nummer av at det med uttrykket «de siste dager» menes begivenheter som finner sted fram til Jerusalems og templets ødeleggelse i år 70 e.Kr. Vi som lever i 2017 lever ikke i de siste dager, for de tok slutt i år 70 e.Kr, skal vi tro denne nyere teologiske ekspertisen. Så legges det ned mye arbeid i å henvise til vers i GT som alle skal bevise at «de siste dager» bare gjelder den gamle pakts Israel, og ikke hedningene eller menigheten, uten at alle disse skrifthenvisningene gjør en stort klokere enn før.
Her er noen eksempler på hvordan skriftsteder blir forsøkt presset inn i en alt for trang og snever «åndeliggjort» fortolkningsramme:
Jesaja 2,2: «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det.»
Dette verset er et glimrende eksempel på at profetordet både har en konkret og en åndelig side som begge to vil gå i oppfyllelse når den tid kommer. Den konkrete siden er at Jerusalem er den kommende verdenshovedstaden. Den åndelige er at byen vil bli tillagt stor autoritet og myndighet som regjeringssete for kongenes Konge og herrenes Herre – det vil være «høyt hevet over alle høyder», ikke i geografisk forstand, men i åndelig forstand. Men tanken om et framtidig gudsrike på vår nåværende jord er så uspiselig for representantene for preterismen at de i stedet for å bøye seg for den naturlige tolkningen av skriftstedet, straks åndeliggjør det til kun å gjelde «det Jerusalem som er der oppe», eller det som i Hebr 12,22 kalles «det himmelske Jerusalem».
Den samme angsten for en konkret, jordisk oppfyllelse av Guds ord finner vi i forbindelse med uttrykket «Josafats dal», stedet der alle jordens folkeslag i følge Joel 3 skal samles til endelig dom. I og med at Endetiden alt er over i ca. år 70 e.Kr., passer ikke dette med dommen i Josafats dal inn i preteristenes fortolkningsmodell. Det peker alt for tydelig fram mot en framtidig begivenhet, en hendelse som ennå ikke har funnet sted.
Hvordan løser man så dette problemet? Ved ganske enkelt å hoppe bukk over det, overse det. Eller som en representant for preterismen uttrykker det: «Heng deg ikke for mye opp i Josafats dal. Du må ha for øye at profetene så tingene i drømmer og som i gåter, 4 Mos 12,6-8. Det var menighetens tid Joel så.»
Du skal være ganske dyktig i bibelfortolkningens mange kunster for å kunne se menighetens tid i dette verset hos Joel 3,6: «For se, i de dager og på den tid jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkenene og delte min arv.»
Jeg skriver ikke dette for å henge ut en forkynner som jeg tidligere har hatt stor respekt for, men for å bevisstgjøre Guds folk på det som gjennom alle tider har vært et av menighetens viktigste oppdrag, «å stride for den tro som en gang ble overgitt de hellige», Judas v. 3.
Av Frøys Hindar
TETT SNØDREV INGEN HINDRING!

På bildet tv ser vi evangelist Reidar Gamst utenfor hovedinngangen til Handelsparken i Lyngdal lørdag 13. januar i år. I halvannen time stod finnmarkingen, opprinnelig fra Sørøya, og sang i snøværet.

Syng evangeliet om Jesus så enkelt og varmt du formår!
Syng om den rense
nde kilde som åpen for alle står! 

Friluftsmøtet ble holdt i forbindelse med en møteserie i Betania fra onsdag 10. til søndag 14. januar 2018 hvor Reidar talte og underviste ut i fra Guds ord.

 

En ny nådelære er på trappene: Snart er hyper-nåden over oss!

Om den nye nådelæren: 1. Frøys Hindar: Snart er hypernåden over oss. 2. Håkon Hovda: Hva nådebevegelsen og de homoliberale har til felles. 
Det blir  ikke enklere med tiden å orientere seg i det åndelige landskapet i landet vårt. Det mye omtalte «multikulturelle samfunn» gir oss en mengde multireligiøse tilbud å velge imellom. Det gamle evangelium er ikke spennende nok lenger. Nå vil vi høre nye toner fra hyrdefløyten, noe som appellerer til vår moderne og komfortable livsinnstilling.
Da sier det seg selv at all forkynnelse av korset blir avlegs. Nå er det bare den frie nåde som gjelder, den som er så fri og grenseløs at vi trygt kan avblåse alt snakk om anger og bot, syndsbekjennelse, omvendelse og Kristus-etterfølgelse.
Når relativismen blir målesnor for liv og lære- alt som kjennes godt og føles godt, er godt– er det ikke rart at mange går seg bort i skoddeheimen.

 

På begynnelsen av 2000-tallet ble det utgitt bøker av en kjent og populær norsk forkynner som helt klart brøt med den klassiske bibelforståelsen pinsebevegelsen tidligere hadde stått for.
Hovedbudskapet gikk ut på at Guds folk nå kunne glemme alt snakk om loven- nå var det den frie nåden som gjaldt. Og bare for å gjøre det helt klart: Understrekningen av nåden var viktig nok, for av nåde er vi frelst, uten gjerninger, og fullender vi løpet en dag og berges inn i himmelen, så er det også av bare nåde, en nåde som troen på Jesus fullendte verk gav oss full og uhindret adgang til.
Men så sporet broderen kraftig av og begynte som liberale teologer gjør, å skjære bort deler av Bibelen som forfatteren mente ikke var aktuelle lenger. Det gjaldt bla det Jesus sa til disiplene og folket før korset og som vedkommende hevdet var rettet til jødene som levde under loven og den gamle pakt. Det er riktig at de levde under den gamle pakt,  men en av Den hellige ånds oppgaver i dag er å minne oss om det Jesus har sagt, og vi lever jo på den andre siden av korset, i nådens tidshusholdning, så holdbarheten av Jesu ord har tydeligvis ikke gått ut på dato. Og godt er det!
Flere ting kunne vært nevnt her, men det ugresset som ble sådd ut den gang, har vokst seg både i størrelse og omfang. På sosiale medier ser det ut til at representanter for denne «nye» nådelæren- den er ikke ny, men en oppdatert utgave av den eldgamle antinomismen- finner støtte for sitt syn blant dem som hevder Jesus alt er kommet tilbake, dvs. preteristene.( Se egen artikkel om Preterismen).
Det som forener dem i læresyn er bla at det ikke lenger er nødvendig å bekjenne synd, for Jesus har gjort opp for all synd både i fortid, nåtid og framtid. Du kan glemme det Johannes skriver i sitt første brev om at dersom vi bekjenner syndene våre, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, for dette er rettet til ufrelste, ikke til troende. Merkelig da at Johannes i sitt neste kapittel skriver at vi, dvs de frelste eller troende, har en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige. Har Johannes sånn uten videre gått over fra å tale til ufrelste, til frelste?
Nei, han henvender seg fremdeles til kristne- kristne som er blitt undervist i nødvendigheten av å leve i daglig omvendelse og fornyelse ved korsets fot.
Denne læren om den frie og ubegrensede nåden, hyper-grace som retningen er blitt kalt på engelsk, blir nå ansett så viktig at nye nådeforsamlinger opprettes på løpende bånd, bla i Kristiansand, hvor vi har fått en nyskapning som bærer navnet «Nådekirken». Slett ikke et dårlig navn det, men det avgjørende spørsmålet blir hva som kommer «attåt» den fullt aksepterte læren om nåden og forløsningen i Kristus Jesus.
Jeg er redd denne «ufarliggjørelsen» av Guds ord får motsatt effekt av hva som er tenkt. Istedet for å føre Guds folk inn i hvilen i Kristus, fører den ikke minst ungdommen inn i en åndelig dvaletilstand som for flere vil bety forstadiet til en åndelig død. Hvorfor sørge for å ha nok olje i kannene hvis Jesu gjenkomst alt har skjedd? Da holder det lenge med en skvett olje i lampene, for faren er heldigvis over, vi kan bare senke de åndelige våpnene og bare nyte en smerte- og farefri overgang til Guds evige rike. Vel, «overgang» blir ikke det rette ordet, for vi lever jo allerede i Jesu fullkomne og evige rike. Du trenger ikke gå inn i noe du allerede befinner deg i.
Hvis det er slik at Gud fra nå av bare ser oss fullkomne i Sønnen Kristus, hvorfor er Jesus så kritisk til de fleste av menighetene i Lille-Asia og formaner 5 av 7 til å omvende seg? Levde ikke alle disse troende under Nåden? Var ikke Gud lenger i stand til å se dem gjennom sin Sønn? Jo, selv det «sorte fåret» Laodikea- menigheten fikk høre at de var elsket, og at det var derfor de ble tuktet. Men dersom de ikke tok advarselen til seg, ville Herren vise dem fra seg for evig og alltid ved å spy hele forsamlingen ut av Sin munn.
Tydeligere kunne det ikke sies at nåden i Kristus ikke må bli et skalkeskjul for et likegyldig og overfladisk kristenliv.
I boka «Veirydder med gnagsår» refererer forfatteren, Alv Magnus, til et vanskelig år i Hans Nielsen Hauges unge liv: «Han ble involvert i en forelskelse, der jenta nærmest fridde til ham. «Jeg sa ja med hjertet», sier han, «men min forstand og samvittighet og det kall jeg hadde, var imot, så jeg fryktet og ville ikke bestemme meg.» Han hadde innledet et forhold som Gud ikke sanksjonerte. Hjertet var delt. Han stod midt i en drakamp. På den ene side kallet, og på den andre side et forhold som appellerte til følelsene. Han som hadde vært en upopulær einstøing i ungdomstiden, uten virkelige venner, følte seg nå beæret. Alt dette skygget for lyset, som han selv sier, for disse vennene hadde nok «kjent Guds kall tidligere og var flinke til å snakke om nåden, men hadde gitt de hemmelige synder samtykke og sluttet å stride.»
Det betyr ikke at forkynnelsen av Guds nåde i seg selv fører galt av sted. Det finnes en sunn nådeforkynnelse og det finnes en ekstrem og usunn variant av den samme nådeforkynnelsen. Den sunne varianten gir gode frukter, for i følge Paulus oppdrar den oss ( tukter oss heter det i andre oversettelser) til å si nei til et ugudelig liv og heller leve et gudfryktig liv i verden:

Titus 2:11-13: 
11 For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.
På den tid Judas, Jesu kjødelige bror, levde, snek falske nådeforkynnere seg inn i forsamlingene. Den gang var kunnskapen blant de troende såpass stor at de tok ikke i mot hva som helst. Derfor måtte disse vranglærerne prøve å komme seg mest mulig ubemerket inn i forsamlingene med det mål for øye å skape splid og splittelse blant vennene og vinne tilhengere over på sin egen side.
I dag trenger man ikke snike seg inn i forsamlingene, men heller utbasunere læren sin med stor frimodighet, for folk flest gidder ikke å gjøre som de troende i Berøa, de som gransket skriftene daglig for å kontrollere og sjekke om det stemte det de hørte forkynt.  
Judas v. 4 For det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som for lengst er oppskrevet til dom. De misbruker vår Guds nåde til et utsvevende liv, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.
Judas sitt utsagn stemmer for øvrig forbløffende godt med Paulus sin advarsel til de eldste i Efesus:
Apostlenes gjerninger 20: 28-30:
28 Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. 29 For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. 30 Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg.
Glupske ulver vil trenge seg inn i tomrommet som oppstår etter at Paulus har tatt avskjed med dem. Det verste av alt er at det ikke holder bare å være på vakt mot inntrengere, for blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære. De utenfra går det alltids an å gardere seg mot. Da er det verre med dem som dukker opp blant sine egne, enten det er forkynnere, eldstebrødre eller «vanlige» medlemmer i forsamlingen. Hvilke motiv vranglærerne har? Det er uttrykt på to måter: 1. Sluke tilhengerne med hud og hår, dvs gjøre dem ivrige for sin spesielle fordreide lærevariant 2. Dra disiplene med seg, dvs trekke dem med seg inn i sin egen mørklagte forståelse av Guds ord.
Vi gjør vel i å legge oss Jesu egne ord på hjertet: Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk! 

 

Med tillatelse av Håkon Hovda kan du videre lese en artikkel som har stått i avisen Dagen, og som omhandler den nye nådebevegelsen og dens helt spesielle forhold til Guds ord. Følg også linkene til et par andre artikler han har skrevet om det samme emnet.

Hva nådebevegelsen og de homoliberale har til felles

Author picture

Da djevelen fristet Adam og Eva i hagen, så lokket han ikke med rikdom, makt og ære for han visste at Adam og Eva hadde allerede fått alt dette av Gud. Det var ingenting som kunne overgå den velsignelsen de hadde i sin relasjon med Gud selv. Så han angrep Guds eget ord. Har Gud virkelig sagt…

Hva er det som forener både de som har kanskje forskjellige teologiske standpunkt, men allikevel er liberale i sin tolkning av Bibelen? Det korte svaret er: En fornektelse av Bibelen i sin helhet som Guds autoritative ord, bindende for den kristne. Jeg vil illustrere dette ved å vise til to forskjellige grupper – nådebevegelsen og de homoliberale, representert ved Thomas Erlandsen – og hvordan disse forenes av sitt bibelsyn. Du kan lese min kritikk av nådebevegelsen her og her, mens Thomas Erlandsen sitt homofilisyn diskuterer jeg blant annet her.

Startpunktet. Jeg har i flere artikler tidligere tatt opp sider ved nådebevegelsen som er sterkt kritikkverdige, Universalisme er kun en av disse. Men det som ligger i bunnen for disse forholdene, og som nådebevegelsen deler med alle bevegelse, kirker og enkeltmennesker som ender opp med å vike av fra Bibelens lærere, er en fornektelse av Bibelens autoritet og ufeilbarlighet. Vel, det er kanskje mer riktig å si at fornektelse er endestasjonen, mens inngangsporten, som er vid og åpen, er en svekkelse av Bibelens troverdighet. Men det er også her deres store dilemma oppstår. La meg forsøke å forklare.

Bibeltro, men…? For en tid tilbake hadde jeg en lengre diskusjon, flere faktisk, med tidligere pinsepastor Thomas Erlandsen. Han konverterte til lutherdommen og er siden blitt en tydelig talsperson for liberal teologi, da spesielt i relasjon til homofili og seksualitet. Samtidig hevder han at det er fullt mulig å være bibeltro. Vi har bare tolket Bibelen feil. Eller mer riktig, Bibelen er ikke ufeilbarlig. Ideen som framsettes er følgende:

Siden Bibelen er skrevet av feilbarlige mennesker, så kan den umulig være uten feil.

Nå, flere steder i Bibelen så bekrefter den at den er skrevet av mennesker som er influert av Den Hellige Ånd. De skriver ikke som i transe, men av en hensikt og til et gitt publikum (ofte uten å kanskje være klar over det guddommelige element), men i alt er Den Hellige Ånd tilstede og passer på at det blir akkurat slik Han ønsker det skal være – uten å kompromisse forfatterens frie vilje og personlighet.

Surrogat. Det var en dame som skrev en melding til meg etter å ha lest ett av mine innlegg. Jeg siterer:

Det vrimler av usunne og falske forkynnere nå, men de er ikke så lett å avsløre dem i første omgang. Vi kan i første omgang ane at noe er galt, uten helt å vite det eller hva det er som er galt. De lurer inn vrange lærdommer med å ligne så mye som mulig på Guds Ord, og de treffer gjerne noen punkt der vi selv eller våre forsamlinger synes å ha mangler. Og så fanges vi så lett. (Min uthevelse).

Her treffer hun blink, mener jeg. Og det er ikke bare at forsamlingene føler at det er noe de mangler, men like mye enkeltmennesker. For eksempel opplever jeg at en av grunnene at en del reagerer på at jeg har vært kritisk til visse evangelister og forkynnere, er at de jo viser frukter som de selv ønsker å se mer av i sitt eget liv; så som helbredelser, omvendelser, mirakler, frimodighet. Det er ikke det at de ikke ser at disse menneskene ikke kan ha karakterbrister eller en ubalansert lære. Men man har umerkelig skiftet ut relasjonen med Jesus med noe annet. Man har akseptert et surrogat for evangeliet. Man lar noen andre bære fram kristne dyder for en, framfor at det er født av Den Hellige Ånd i ens eget liv. Disse får altså en posisjon i den troendes liv som han eller hun ikke er ment å ha. Den rollen skal kunne fylles av Jesus. Og resultatet er klart synlig: Når helten deres faller og svikter, så møter de en troskrise som mange dessverre ikke klarer å håndtere. De har bygget sin tro og liv på sviktende grunn.

Jesus er Ordet. Det begge disse retningene er enige om – de som gjerne vil kvitte seg med de vanskelige de vanskelige delen av Bibelen, og de som ønsker å omskrive de moralske lovene – er at man skal lese Bibelen i lys av Jesus. Mens jeg selv også holder til dette standpunktet fordi jeg mener at vi finner dette prinsippet er lært oss av Bibelen og Jesus selv, så legger disse et ubibelsk definisjon av hva det vil si at tolke Bibelen i lys av Jesus. Man sier at siden vi skal tolke Bibelen i lys av Jesus, så må det bety at alt som ikke minner oss om en kjærlig og god Gud, slik Jesus har vist oss, må annulleres. Men det var så absolutt ikke det Jesus gjorde eller mente. I stedet lærer Jesus og apostlene oss at det som skjedde før, altså før Jesus og den nye pakt i Hans blod, må forstås å være skygger av det som skulle komme. Hele Hebreerbrevet dreier seg om akkurat dette. Det er altså ikke slik at Jesus lærer oss å forkaste det som er vanskelig å forstå, men å heller søke Guds visdom i Jesus Kristus, ved Den Hellige Ånds hjelp, å sette det i rett perspektiv i lys av evangeliet.
 
Fariseernes venner. I realiteten ender en opp med å bli fiender av Jesus og venner av fariseerne, det motsatte av hva disse tror de gjør. For mens de anklager den som bekjenner seg til apostlenes lære og bibeltroskap for å være fariseere, så er det nettopp deres arv de holder i hevd. Jesus kritikk av fariseerne var ikke at de holdt loven, men at de ikke holdt loven, men i stedet brukte loven for å framheve seg selv og undertrykke andre. I et utrolig presist og avslørende øyeblikk sier Jesus til fariseerne:

Hans ord har ingen plass i dere, for dere tror ikke på den han har sendt. Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv. – Joh 5.38-40

Med andre ord: Du kan ikke ha Jesus om du ikke har Guds Ord, og du kan ikke har Guds Ord om du ikke har Jesus. Så nettopp det at man forkaster Skriftens autoritet viser at man ikke har Jesus. Man har ikke skjønt eller erfart Bibelen, for det er nettopp om Jesus de vitner. Ikke i deler av den, men i sin helhet, både i Det gamle testamentet og i Det nye.Det er mange i dag som ikke skjønner at det de gjør er – åndelig sett – å grave sin egen grav, når de ikke lenger
aksepterer Bibelen som Guds Ord i sin helhet.

Grave en grav for seg selv. Det er et uttrykk som heter å skyte seg selv i foten; det at man effektivt gjennom ens egne argumenter, undergraver sitt eget ståsted man egentlig ønsker å forsvare. Og det er nettopp det disse gjør (et slående eksempel på dette er eksempelvis den kjente pastoren Andy Stanly). Man påstår, i et forsøk å på favne de som tviler eller ikke er enige i deler av Bibelen, at det er tross alt relasjonen til Jesus som er viktigst. At ved å gjøre Bibelen til Guds Ord, så bedriver man en slags avgudsdyrkelse, for den er jo skrevet av ufullkomne mennesker. Men da kan en jo svare at om Bibelen i sin helhet ikke er troverdig, hvordan kan da Bibelens fortellinger om Jesus være troverdige? Og hvordan kan da Jesu egne ord om historiene i GT tas for god fisk? Og kan vi ikke stole på Jesu egne ord, så kan vi ikke stole på frelsen eller noe av det andre Bibelen forteller, ikke sant? Slik har man effektivt stilt seg på siden med ateister og kristendommens største kritikere og sitter tilbake med absolutt null troverdighet for bibelsk apologetikk. Du har ikke noe basis for din egen tro, hverken ovenfor deg selv om du er ærlig, ovenfor muslimer, Jehovas vitne, jøder eller ateister. Du har gravd en grav for deg selv.

Kort sagt. Det er ingen annen grunn Gud har gitt oss som vi kan trygt sette vår lit til, en Bibelen. Ikke tradisjon, ikke subjektive erfaringer, ikke følelsene våre, og ikke sinnet vårt. Den eneste klippen vi er gitt, det eneste stedet du kan trygt bygge ditt tros-hus, er på Jesus slik Han er åpenbart i Bibelen i sin helhet. Som hymnen vi synger sier det:

My hope is built on nothing less
Than Jesus’ blood and righteousness;
I dare not trust the sweetest frame,
But wholly lean on Jesus’ name.
On Christ, the solid Rock, I stand;
All other ground is sinking sand.

Merk deg dette: Da djevelen fristet Adam og Eva i hagen, så lokket han ikke med rikdom, makt og ære for han visste at Adam og Eva hadde allerede fått alt dette av Gud. Det var ingenting som kunne overgå den velsignelsen de hadde i sin relasjon med Gud selv. Så han angrep Guds eget ord. Har Gud virkelig sagt…Neste gang du hører noen så tvil om Guds Ord, pass deg. Det kommer kanskje ikke til deg i form av en talende slange eller en ulv, men det er djevelen selv som er bak ordene, uansett hvor forlokkende og glatte de høres ut. La ingen få så tvil om Ordet i ditt liv, for gjør de det, så har djevelen effektivt klart å slå en kile inn i din relasjon til Gud og du vil stå i fare for å komme under dommen. Hvorfor? For det er bare den som tar sin tilflukt til Jesus, åpenbart i Bibelen, som er blitt et barn av Gud og som er forsont med Han. Over de andre forblir Guds vrede og dom (Joh 3.36).

På streiftog gjennnom 1. Mosebok

Fra kapittel 1

Himmelens og jordens skapelse

I begynnelsen skapte Gud. Det hebraiske ordet for 1. Mosebok er Bereshit, dvs begynnelse. Det er en svimlende tanke det Jesus sier i Johannes evangelium: «Før Abraham ble til, er jeg.» Jesus er. Han er ingen del av det skapte. Han er født i Faderens skjød, dvs den evige Gud gjort synlig for oss. Til Moses lød det: «Du skal si: Jeg er har sendt deg.» Guds Sønn, i likhet med guddommen for øvrig, har alltid vært, for Gud er fra evighet av. Når skapningen skal prøve å forstå Skaperen, må intellektet melde pass. Det naturlige og stolte menneske føler seg ikke komfortabel med å måtte kapitulere overfor noe det ikke forstår. I stedet konkluderes det med at det vi ikke forstår, finnes ikke. Vi forstår ikke at Gud er fra evighet av, ergo finnes ikke (en slik) Gud.

Det var Gud som skapte. Selv om det kan være tungt å svelge, er mennesket et sluttprodukt av Guds skaperhånd. Det var derfor sluttresultatet var så bra. Himmel og jord forelå som et konkret fysisk skaperverk, et skaperverk som som har fått oss mennesker til å falle i staver av ren beundring, enten det gjelder «himmelen og dens hær», 1.Mos 2:1, eller jorden vi bor på. Ingen har klart å gi en så mesterlig beskrivelse av himmelen i få ord som David i salme 8: 3-4:
Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham!

Jordens skjønnhet overrasker de fleste av oss, og her har diktere fra forskjellige nasjoner opp gjennom århundrene overgått hverandre i panegyriske skildringer av naturen og verden omkring oss.

Dikteren Nordahl Grieg heller en anelse malurt i begeret og minner oss om at alt er ikke like vakkert sett fra jordsiden i diktet » Til ungdommen»: «Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes her nød og sult, skyldes det svik«.

Sviket skyldes synden som har forkludret og til dels ødelagt både mennesket og de vakre omgivelsene vi er omgitt av. Etter at synden gjorde sitt inntog var heller ikke mennesket så edelt lenger som Gud hadde tenkt det fra begynnelsen av.

Når det gjelder ødeleggelsen av skaperverket får «trøsten» være at Gud har fastsatt en dag da han vil «ødelegge dem som ødelegger jorden,» Åp.11:18 .

Samlebegrepet «himmel og jord» er det få som har gjort seg opp en mening om annet enn at det er et synonym for «allting, rubbel og bit, hele sulamitten.» Da er vi mer opptatt av det som befinner seg «mellom himmel og jord» ,enten det er snakk om uoppklarte fysiske fenomener som ufoer- uidentifiserte flygende objekter-  eller like gjerne helbredelser ved bønn. Her er det også tale om fenomener som ingen kan gi noen rasjonell menneskelig forklaring på.

Sammenlikner vi himmelen med jorden, er det som oftest himmelen som kommer best ut i sammenlikningen. I Fadervår ber vi: «La din vilje skje som i himmelen, så også på jorden.» Mange ønsker seg «himmel på jord», at paradiset der oppe blir plantet et eller annet sted på jorden slik Gud fra begynnelsen gav det første menneskeparet tilgang til Edens hage.

Og hvem har vel ikke drømt om å finne et paradis på jord? Slik Thor Heyerdahl sammen med sin hustru Liv ikke bare drømte om å finne paradiset, men trodde de fant det i øya Fatu Hiva i 1937. Slik gikk det ikke: «Heyerdahls første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. » (Wikipedia).

Tiden på Fatu Hiva ble omtalt i boka På jakt etter paradiset (1938). Virkeligheten overskygget helt de romantiske drømmene! Ja, hvem har ikke opplevd det?

Det ligger i menneskenaturen å prøve å skape en himmel på jord, som om jorden fra skaperens hånd ikke var bra nok. Den norske dikteren Rudolf Nilsen(1901-1929)formulerte dette slik i  «Revolusjonens røst»: Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk.

Sosialismen lyktes ikke med det, og mange andre -ismer spilte også fallitt i forsøket på » å skape seg en himmel etter sin egen skikk her på jord. Det får bli etter Guds skikk, etter Guds måte å gjøre tingene på. Da er vi på den sikre siden.

På hebraisk står det guder i flertall, elohim, og ikke gud i entall. Vi tror det var Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som i fellesskap skapte både himmel og jord. Ikke rart resultatet ble fantastisk med slike aktører på banen! Vi tror Jesus var verksmesteren, Ordspråkene 8:23-35. I Johannes evangelium leser vi: «Alt er blitt til ved ham (Ordet, dvs Jesus), og uten ved ham er ikke noe blitt til.» I andre oversettelser heter det i stedet for verksmester, kunstner. Himmelen og jorden vitner ikke bare om håndsverksmessig godt utført arbeid, men om en kunstnerisk sans uten sidestykke.

Det er sant det som står gjentatte ganger i 1 Mosebok første kapittel om resultatet av det denne kunstneren, verksmesteren eller byggmesteren (Bibel 11) gjorde:
Det var godt!
En «understatement», kanskje, for det var «svært godt» det Gud gjorde i fra første stund. Det var ikke slik at Han måtte prøve seg fram før det endelig lyktes for ham. Da Gud så tilbake på skaperverket sitt den sjette dagen, heter det: Det var svært godt/overmåte godt, eller slik det het i den eldre norske oversettelsen av 1930: Det var såre godt!
Med det mente Gud at alt det Han hadde gjort fra første dag av bar fullkommenhetens stempel. Annerledes kunne det ikke være. «Meget godt» pluss «meget godt» blir aldri til «Særs godt» i karakterboka, men «Særs godt» pluss «særs godt» blir til «Særs godt». Ja, kan det bli noe annet resultat enn «svært godt» når Han, Gud selv, står bak verket. «Summen av ditt ord er sannhet», heter det i salmene. Er summen sannhet, må delsummene være sanne også. Gud skrøt ikke når han sa alt var svært godt, men konstaterte bare det alle kunne se, at skaperverket ikke kunne ha blitt bedre. Og det som ikke kan bli bedre, det er perfekt, eller perfectissimo! som en entusiastisk søreuropeer ville ha uttrykt det.

Lys kontra mørke

Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.  4 Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.  5 Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

Alt Gud skapte var godt. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sa ved årsskiftet 2017/18 at det føltes som om alt det han tok fatt i ble til gråstein. Slik kan noen hver oppleve det til tider, og da særlig i motgangstider.

Alt det Gud tok fatt i ble «til gull.» Også mørket eller natten var en del av det som var godt. De fleste av oss ser fram mot en god natts søvn. Blir det ikke mørkt nok, får noen av oss problemer med å sove. Natten er en velsignelse! Dyreverdenen våkner til liv når nattemørket senker seg ned over landskapet. Dette er de ville dyrene sitt domene, deres habitat:

Psa 104:20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører seg alle dyrene i skogen.
Psa 104:21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Psa 104:22 Solen går opp, de trekker sig tilbake og legger seg i sine boliger.

I den fysiske verden er på samme måte dagen og lyset menneskets tilmålte virkeområde:

Psa 104:22 Solen går opp, de trekker sig tilbake og legger seg i sine boliger.
Psa 104:23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

I den åndelige verden er det et skarpt skille mellom dag og natt, lys og mørke. Dagen og lyset er blitt et bilde på det gode, natten og mørket et tilsvarende bilde på det onde.

Rom 13 1.14:  11 Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. 12 Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning.13 La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. 14 Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær. 

La oss legge bort mørkets gjerninger, kle oss i lysets rustning. Natten er snart slutt, dagen er nær. Mørket og mørkets gjerninger er i åndelig forstand blitt til noe truende og farlig. I 1. Mosebok kapittel 1 kunne det ikke bli dag og natt før Gud hadde skilt lyset fra mørket. Dette arbeidet pågår fremdeles.

I Åpenbaringsboken 2 kapittel møter vi «han som går midt mellom de sju lysestaker av gull». Det betyr at Jesus har overtatt den gammeltestamentlige presterollen som bla annet gikk ut på å trimme den sjuarmede gullysestaken i Det hellige og sørge for tilstrekkelig tilførsel av lampeolje. Lampene måtte skinne og avgi maksimalt med lys i helligdommen, enten det var i Tabernaklet eller i Salomos tempel.

Den lysmesteren vi møter i i Åpenbaringsboka er fortsatt opptatt med å skille lys fra mørke, ikke i den fysiske, men i den åndelige verden. Vi sier jo gjerne at et lite lys fortrenger mørket, men fullt så enkelt er det ikke i Guds rike. Her må det bot og anger, omvendelse og en radikal nyorientering til i forhold til synden i alle dens former og avskygninger. Men selv en på mange måter eksemplarisk forsamling som menigheten i Efesus hadde enda mer mørke å skille ut i fra lyset.  De ytre tingene var på plass, men det indre livet, det viktigste av alt, kjærligheten til Jesus,  var blitt skadelidende og stod til stryk. Det var mye å trekke fram på plussiden, men et stort minus gjorde at regnskapet ikke gikk helt opp.

På plussiden regnet han opp at de 1. ikke kunne tåle de onde, 2. at de hadde avslørt falske apostler, 3. at de hadde tålmodighet (ingenting sies om graden av tålmodighet, bare at de hadde det!) og 4. de hadde lidd mye for Jesu navns skyld og 5. de hadde ikke gått lei eller trøtt av å tjene sin mester. Men enda skinte ikke Efeser-menigheten slik som den skulle- lyset var dimmet. Jesus må finne fram saksa for å trimme vekene på lysestaken.

På minus-siden anførte han følgende:
Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.

En manglende første kjærlighet til Frelseren kastet lange skygger inn over menigheten i Efesus. Skulle det bli skikk på sakene måtte menigheten se å komme seg ut av skumringssonen og lyse slik Mesteren selv, Verdens lys, lyste med et sterkt og vedvarende lys. Slik også i våre liv, vi må ut i lyset og vandre der, for det er bare når lyset blir skilt fra mørket at verden ser skillet mellom dag og natt og trekkes mot den Mesteren som selv ønsker å lyse igjennom oss: For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

Det åndelige mørket er en aggressiv kraft som ønsker å overvinne lyset og ta kontroll over enkeltpersoner og hele menigheter. Det er derfor det er  så viktig å holde seg åndelig våken og søke det Gud tilbyr oss av åndelige gaver, bl.a. gaven til å prøve ånder. Fordi mørket ofte kamuflerer seg bak mang en lysets engel, trenger en åpenbaringskunnskap fra Herren for å oppdage mørket og avsløre de kreftene som ligger bak. Husk at Satan selv kan omskape seg til en lysets engel!

Islam er en religion som forsøker å framstille seg som en lysets religion. I Norge er det trist å konstatere at ungdom som er vokst opp med en kristen kulturell bakgrunn om ikke annet, så lett lar seg forføre og underkaster seg den islamske lære i ung alder.

Islamweb.no heter et nettsted som aktivt forsøker å verve konvertitter ved sin formidling av islamsk tro.
Her kan en finne følgende beskrivelse av profeten Muhammeds kallsopplevelse:
Muhammad (fvmh, dvs fred være med ham) var alene på Hira- berget , da ham hørte en stemme kalle på ham og ba ham om å forkynne. Han så noen bokstaver av ild komme til synet, men han kunne ikke lese dem…
Stemmen befalte ham å fremsi tre ganger , og så følte han noe gripe ham om kroppen og halsen, og han trodde han skulle dø .Stemmen sa også : » Oh Muhammad , du er Allahs sendebud, og jeg er Gabriel.» Muhammad (fvmh) så nå engelen Gabriel stå i et sterk lys , som fylte hele himmelen…

Profeten holdt på å bli kvalt. Det er ikke Guds måte å åpenbare seg på. Profeten Daniel ble kraftløs og falt til jorden da Herren åpenbarte seg. Den samme opplevelsen hadde apostelen Johannes på øya Patmos da Herren viste seg  for ham i en skinnende skikkelse, men ingen av de to hadde kvelningsfornemmelser eller «kjente noe gripe om halsen og kroppen». «Gabriel og hele himmelen var opplyst», leste vi, men lyset var falskt. Det var bare ikke Guds lys, men mørket som viste seg som lys. Er det mulig da? Like mulig som at Satan kan skape seg om til en lysets engel.

I den samme artikkelen på nettstedet islamweb.no blandes lys og mørke godt sammen:
Muhammad (fvmh) var ikke den første profet. Allah hadde i tidenes løp kalt mange mennesker til å være Hans sendebud. Den siste profet før Muhammad ( fvmh) var den salige Jesus av Nasaret (fvmh). 

Jesus og Muhammed er begge profeter som begge omtales med den største respekt- «den salige Jesus», «fvmh»- fred være med ham. Men Jesus fortjener mer enn bare respekt, han fortjener tilbedelse, og å likestille Jesus med Muhammed blir det samme som å prøve å plassere paktens ark i avgudstemplet til guden Dagon. Vi vet hvordan det endte: Neste dag lå Dagon knust foran Paktens ark. 

Før meg er ingen gud blitt formet, og etter meg skal ingen komme.
Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg.
Jes 43:10,11

Lys og glede

Hvor er det blitt av gleden i Guds forsamlinger? Vi siterer gjerne «Gleden i Herren er vår styrke», men er den det? Jeg tror det har med et manglende skille mellom lys og mørke å gjøre.

Din trone, Gud, står til evig tid,
din kongsstav er rettferdighetens septer.
8.Du har elsket rettferd og hatet urett.
Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine venner.
Salme 47:7-8

Her beskrives Messias som en som elsket rettferd og hatet urett. Han skulle være en som hadde fått mørket ut av livet sitt, dvs i Ham var lys, det hadde aldri vært en eneste skygge av mørke i ham. Med denne totale overgivelse fulgte et liv i glede. Fordi han levde atskilt fra verden, selv om han var i verden, ble han salvet på en spesiell måte med gledens olje.         

Det er mange eksempler i Bibelen på tilfeller der lys og mørke flyter sammen i en grå masse. Derfor er Bibelens forfattere alltid opptatt av å foreta en grenseoppgang mellom lys og mørke slik at folk forstår hva det betyr å leve et hellig liv. Et eksempel på slike forfattere er Jakob, leder av forsamlingen i Jerusalem. I hans brev brukes andre bilder enn kontrasten mellom lys og mørke.

Jakob advarer mot  «blandingsekteskap», dvs kristne som både velsigner og forbanner, mot vannkilder som inneholder både  ferskvann og saltvann, fikentre som bærer oliven og vintrær som bærer fiken. Bortsett fra at slike  sammensetninger strider mot naturen, passer de ikke for en gjenfødt kristen, mener Jakob. Her må vi bestemme oss. La brønnen, livskilden vår, inneholde skikkelig drikkevann, og la fikentreet vårt  bære fiken og vintreet druer. Så enkelt og på samme tid så vanskelig er det!

Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. 9 Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. 10 Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken! 11 Strømmer det vel friskt og bittert vann fra samme kilde? 12 Mine søsken, kan vel et fikentre bære oliven eller en vinstokk bære fiken? Like lite kan en salt kilde gi friskt vann. Jakob 3:8-12

Utsmelting og renselse

Noen siste eksempler på andre bilder enn lys/mørke som brukes på den samme helliggjørelsesprosessen. Her er det fjerning av slagg og urenheter i metaller det handler om. Meningen er at Gud må jobbe iherdig med sitt folk og ofte føre dem inn i lidelsens ovn for å smelte ut alt urent slik at han kan gjenkjenne sitt eget bilde i oss.

Blyet, slagget og synden må ut og bort, slik at det rene gullet og sølvet kommer til syne.

Jesaja 1:25
Jeg vil løfte hånden mot deg,
rense slagget ditt med lut
og skille ut alt bly.

Salmenes 119:119
Som slagg bortrydder du alle ugudelige på jorden; derfor elsker jeg dine vidnesbyrd.

Jeremias 9:7
Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så: Se, jeg vil smelte dem og prøve dem; for hvorledes skulde jeg gjøre annet, sådan som mitt folks datter er?

Esekiel 22:19
Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Fordi I alle er blitt til slagg, se, derfor vil jeg samle eder sammen i Jerusalem.

Esekiel 22:20
Likesom en samler sølv og kobber og jern og bly og tinn i en ovn og blåser ild på det for å smelte det, således vil jeg samle eder i min vrede og min harme og legge eder i ovnen og smelte eder. 

Malakias 3:3
Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære frem for Herren offergaver i rettferdighet, 

Hva ligger i det bibelske begrepet «himmel og jord»?

Himmel og jord er for det første Skaperens eget mesterverk med en fantastisk historie knyttet til seg:
1 Mos 2: 4 Dette er himmelens og jordens historie, da de blev skapt, den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel

I bibelsk forstand er «himmel og jord» en betegnelse på det skapte. Da tenker vi på vår egen planet, Tellus, lufthimmelen over oss og firmamentet med sine myriader av stjerner. Guds egen tronhimmel, Guds eget bosted, inngår ikke i «himmel og jord» da denne er av en immateriell størrelse eller dimensjon. Vi ber jo: «Fader Vår, du som er i himmelen. » Gud er i himmelen, men er ikke himmelen selv.  En aldri så liten parallell til den troende som er i verden, men ikke av verden.

Guds bolig vil en gang være blant oss på jord. Det vil skje når det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen som en brud pyntet for sin brudgom. Da vil «Guds bolig» være blant menneskene for evig og alltid.
Åp 21:3: Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud

Den som har skapt noe, er også den rettmessige eier av det han har skapt og gjort. Vi bruker ofte ordet oppfinner i stedet for skaper, og oppfinneren må søke om å bli godkjent som rette opphavsmann til produktet – han må få patent på det.

Gud trenger ingen godkjennelse av sitt hovedprodukt, himmel og jord. Han er den suverene eier av både himmel og jord, den som har absolutt alle rettigheter til det. Om noen kan kreve patent på det, så er det Gud selv!

1 Mos 14:19  Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord!

Abraham holdt fast på Guds eierskap i møte med kongen over Sodoma og Gomorra. Det gikk nok kaldt nedover ryggen på Sodomas konge da Abraham med stor frimodighet og autoritet tok fullstendig kontroll over sitasjonen samtidig som han avslørte kongens onde hensikter ved at han tilbød Abraham hele byttet:
1 Mos 14:22:  Da sa Abram til kongen i Sodoma: Jeg løfter min hånd til Herren, den høyeste Gud, som eier himmel og jord. v.23  Ikke så mye som en tråd eller en skorem vil jeg ta av alt som er ditt, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik.

 Den samme frimodigheten bør vi ha i møte med denne verdens onde fyrste. Jesus er forbildet vårt:
Matt 4:10: Bort fra meg, Satan For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.

Vår rikdom får vi ved å tjene den levende Gud, himmelens og jordens skaper, og vi skylder denne verdens gud absolutt  ingenting. Gjennom Jesu forsoning er vi blitt hans eiendom, Guds eiendomsfolk.
Mal 3:17: Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham. 1Pet 2:9: Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.
.

Den som har eierskap til noe, har samtidig full forvaltningsrett, makt og myndighet over det han eier. Denne makten har Guds sønn, Jesus: Matt 28:18:  Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord

At det skapte utenom mennesket selv kan love og prise Skaperen, er en underlig tanke, men det er nettopp det salme 69:35 sier. Det er ikke bare «alt som i meg er»( salme 103) som skal prise Herren, men også «alt som rundt omkring meg er». Den materielle verden blir personifisert:
Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører seg i det.

Det er i denne siste personifiserte betydning at både himmel og jord vil skjelve når Skaperen hever røsten og brøler som løven av Juda:
Joel 3:21: Og Herren skal brøle [som en løve] fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem, og himmel og jord skal skjelve; men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn.

Alt det skapte er underlagt forgjengelighet. Det er også tilfelle med «himmel og jord». Pga syndens herjinger går både himmel og jord sin undergang i møte i et inferno av et alt ødeleggende ildhav:

2 Pet 3:10: Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp.

Da vil Jesu egne ord gå i oppfyllelse. Alt hva han har sagt om himmel og jord, om dens skapelse, men også om dens avslutning, vil vise seg å være sant: Mark 13:31:
Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.

Så gjelder det å være forstandig nok til å forstå de  personlige konsekvenser disse nært forestående begivenhetene vil få for den enkelte av oss. Ved at vi innvier oss på nytt for Herren og lever et hellig liv, vil vi  være med på å «framskynde» Jesu komme:

 2 Pet 3:11-12: Da nu alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann.

Kains skjebne

Kains liv tok en dramatisk vending etter at Gud vendte tommelen ned for hans offer:  
Herren så med velvilje på Abel og offeret hans,  men på Kain og hans offer så han ikke med velvilje, 1 Mos 4:4-5. Kain kjente seg forsmådd, ikke av mennesker, men av Gud. Bitterheten fikk makten over tanker og sinn, han ble «brennende harm» og klarte ikke å se hverken Gud eller mennesker inn i øynene. Det var syndefallet som slo til for fullt i Kains sinn.

Det synlige beviset for det var hans ukontrollerbare temperament. Kain var ikke bare en hissigpropp, men det svartnet helt for ham når det indre kokepunktet var nådd. Da var følelsen av å ha blitt avvist av Gud, utslagsgivende. I stedet for at Kains sinne ble rettet mot rette person, Gud selv, så rettet han «baker for smed» og lot Abel unngjelde. En bror dreper sin egen bror. En Guds sønn, skapt i Guds bilde, dreper en annen Guds sønn, skapt i det samme bildet. Mer tragisk kunne det ikke bli i menneskehetens morgenrøde. Ute på marken flammet Kains voldsomme temperament opp igjen, og han drepte sin bror og skjulte liket. Annerledes går det ikke an å tolke Guds spørsmål: Hvor er Abel, din bror?

Hvis Abels døde kropp lå der ute på marken til alment skue, ville Gud heller ha konfrontert Kain med spørsmålet om hvorfor han hadde drept sin bror. Nå gjaldt det i stedet å få Kain til å erkjenne at han stod bak tidenes første brodermord: Hvor er Abel, din bror? Når Kain blånektet og svarte Gud frekt rett opp ansiktet at han ikke visste hvor han var, og at det ikke var hans jobb å passe på broren sin, måtte Gud bare innse at Kain var en ubotferdig synder og en hård negl som ikke kom til å erkjenne noen ting som helst før alle bevis var lagt på bordet. 

Nå trengte ikke Gud å legge fram noe annet bevismateriale enn at han bare talte sannheten ut slik den var. Kain fikk erkjenne at Guds ord er levende og kraftig, og at det trenger igjennom, også gjennom Kains harde og ubotferdige sinn: Hva har du gjort? Det er du som står bak, Kain. Du er mannen! Abel har ikke bare forsvunnet slik du antyder. Du har drept ham og begravd liket. Det vet jeg fordi din brors blod roper til meg fra jorden.

Den samme Gud som skal rette sin anklagende finger mot mennesket på den siste dommens dag, brakte straks Kain til syndserkjennelse: Min skyld er for tung å bære, v. 13. Han var blitt overbevist om sin egen syndeskyld. Hvor dypt erkjennelsen stakk, er en annen sak. Det kan se ut som om Kain var mer opptatt av konsekvensene av sin egen ugjerning, enn av det faktum at han hadde drept sin egen bror:v. 14 Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.» 

Det er dessverre slik med de fleste av oss. Vi sørger ikke så dypt over vår egen synd som vi burde. Det vi føler mest på er den tapte freden og gleden i hjertet. Det er dette vi er mest redd for å miste. Gi meg igjen min frelses fryd, bad David. Han hadde omsider forstått at synd og frelsesfryd er to innbyrdes uforenlige størrelser. Nå ville han ha skatten, Den Hellige Ånd, tilbake i sitt liv. Og David fikk den tilbake, selv om det var han som hadde regissert drapet på Urias ved å sende ham direkte ut «i ildlinja.»

Min skyld er for tung å bære, 1 Mos 4:13. Det Kain sier her, er utgangspunktet for det nye livet i Gud. Når vi ikke lenger klarer i likhet med David å bære syndebyrden selv fordi den er for tung, og søker tilflukt ved korset, da ramler syndebyrden av, dvs Han, Kristus, tar den bort. Den erfaringen gjorde kong David i salme 32:3-5:
Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg, min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Sela.

Esra, den skriftlærde, klaget sin nød på vegne av det Israel som var på vei tilbake fra fangenskapet i Babel:
For våre misgjerninger er vokset oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen, Esra 9:6.
Når noe vokser deg over hodet, da er du ille ute, da har du mistet kontrollen. Det gjelder ikke minst når syndeskylden vokser like inn i himmelen. En kraftig overdrivelse av Esra? Jeg tror ikke det. Hva var det Herren sa om Sodomas og Gomorras synd? Jo, klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær, 1 Mos 18:20.

Hvor høyt nådde klageropet? Helt opp til himmelen, der Gud er:
Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret sig slik at som det lyder det rop som er nådd opp til meg, og hvis ikke, så vil jeg vite det, 1. Mos 18:21.

Så høyt nådde Sodoma og Gomorras skyld. Den var av en «himmelropende» karakter. Ingen trenger å la syndeskylden vokse seg så stor og høy. Vi gjør heller som salmisten pleide å gjøre, vi går til Ham med den, for Han vet alltids råd:
Når mine misgjerninger er blitt meg for tunge, da utsletter du mine overtredelser, salme 65:4.

Det kan se ut som om Adam og Eva med sin unge familie slo seg ned i nærheten av Eden etter at de var drevet ut av selve hagen. Nå hadde Kain også skitnet til dette området med drapet på sin bror og han ble derfor forvist videre ut i det som var en totalt ukjent verden for ham. Som drapsmann måtte han regne med å være fritt vilt. Det lå nedfelt i menneskenaturen at en morder bør lide den samme skjebne som han selv har påført andre. Selv om vi befinner oss før lovens tid, i en tid da synden ikke ble tilregnet menneskene i følge Rom 5:13, kunne han ikke regne med å finne mye medynk eller forståelse. v.11 Forbannet er du! Nå skal du være bannlyst fra den jorden som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd.

Dette skjedde før Jabal ble født, han som var stamfar til «dem som bor i telt og holder buskap», 1 Mos 4:20. Folk var etter Bibelens framstilling bofaste på denne tiden ( det norrøne ordet bonde kommer av buande) og Kains nye nomadetilværelse ville nok bli møtt med atskillig undring og mistro selv blant dem som ikke ennå hadde hørt ryktet om det som hadde skjedd.

De bibelske hendelsene vi nå refererer til må ha strukket seg over et langt tidsrom i en tid da menneskene levde mye lenger enn idag. Et nøkkelord her er 1.Mos 5:3: Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre.

Kommentar hentet fra Halleys Bibelordbok, s. 61: Adam hadde unevnte sønner og døtre( 5,4).Tradisjonen sier 33 sønner og 27 døtre.
Hvem kunne Kain frykte for?(4,14) I de 130 år som var gått siden Adams skapelse til mordet på Abel( 5,3), hadde det oppstått mange generasjoner med en befolkning på muligens mange tusen.

At det alt fantes mange mennesker på jorden da Kain drepte Abel, framgår klart av Kains egen bekymring da Gud dømte ham til å være fredløs og flyktning på jorden:  14 Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.

I Norsk Bibels oversettelse av 1988 kommer Kains bekymring enda tydeligere fram: Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Her er all tvil om utfallet ryddet til side: Det er ikke bare en teoretisk mulighet for at Kain kan bli drept, men hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg ihjel. Kain var med andre ord livredd for hva som ventet ham. Hadde han visst dette på forhånd, hadde han kanskje gjort hva han kunne for å unngå sin dystre skjebne.

Det er jo nettopp derfor vi har fått Bibelen. Ved å lese i den kan vi ta lærdom av tidligere slekters tabber, feiltrinn og villfarelser og unngå dem. Det er skrevet til formaning for oss som de siste tider er kommet til, skriver apostelen i 1 Kor 10:13. Dessverre er det vel ofte slik som en har sagt at det eneste vi lærer av historien er at vi ingenting har lært. Akkurat det er det opp til oss som har Guds ufeilbarlige ord, Bibelen, å gjøre noe med.

Gud som er nådig og god så Kains frykt og gjorde det han kunne for å mildne fallets konsekvenser i Kains tilfelle. Han fikk et spesielt merke, muligens plassert synlig i pannen, til beskyttelse. Flere har foreslått at et korsmerke ble plassert i Kains panne, men dette er og blir spekulasjoner til hin dag da alle jordiske mysterier vil bli oppklart!

Dessuten sendte han ut en kraftig advarsel til dem som alt hadde bosatt seg i Edens omland: Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger. Det  som skjer her er et lite forvarsel på hva som skjedde på dronning Esters tid. Den onde Haman fikk kong Ahasverus til å utstede en ordre som innebar det jødiske folks utryddelse. Ordren kunne ikke tilbakekalles, men en ny ordre ble sendt ut med kongens fyrige hester til Persiarikets 120 departementer som gav jødene tillatelse til å gå til motangrep mot sine fiender.

Med ett var situasjonen snudd på hodet for Kain,etter at Gud hadde grepet inn: I stedet for at folk uten videre kunne ta livet av nomaden,omstreiferen og den farlige drapsmannen Kain, fikk de nå høre at den samme morderen var under Guds spesielle beskyttelse. Og hvem ville vel fra nå av ta livet av en mann som Gud, han som alltid står bak sitt ord, har sverget å hevne 7 ganger? Jeg vet det jo ikke sikkert, men jeg regner med at Kain fikk flakke fritt omkring i områdene rundt den grønne halvmåne,dvs den fruktbare Mesopotamia-sletten, inntil han døde en naturlig død. Livet var nok ikke enkelt for ham, for uroen i sinnet og sorgen over hans udåd forfulgte ham nok resten av livet, men samtidig visste han at Gud også hadde miskunnet seg over ham. Bare den tanken måtte ha vært til en viss trøst for ham.

Kjenner vi oss litt igjen i Kain? Det bør vi, for selv om vi ikke har tatt et annet menneskes liv, så har vi også begått himmelropende synder og gjort oss fortjent til døden. Følelsen av et totalt mislykket liv har nok veldig mange av oss også opplevd, men samtidig har vi i likhet med Kain fått oppleve Gud som en streng, men samtidig rettferdig dommer, som etter domsavsigelsen i sin store nåde igjen har tatt seg av oss og vist oss glimt av sin store barmhjertighet, den som tilsynelatende ikke har noen ende. Som Kain har vi kommet inn under Guds beskyttelse, Kain under sitt eget merke, vi under Jesu Kristi blods beskyttelse.

Historien om Kain ender med en noe merkelig epilog: v16 Så dro Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden. Han dro bort fra Herren. Herren var fremdeles i området rundt Eden, der mennesket først bodde og siden ble forvist bort i fra. Nå ble Kain også forvist fra Edens nære omland og bosatte seg i Nod, bort fra Herren. Betydningen av ordet «Nod» skal være eksil eller omvandring.

Her slutter all sammenlikning mellom det nytestamentlige troens folk og den gammeltestamentlige flyktningen Kain.Bibelen sier med klare ord at dersom vi holder oss nær til Herren, så vil Han holde seg nær til oss.

«Øst for Eden», på engelsk «East of Eden» er også tittelen på John Steinbecks berømte bok. Steinbeck henter temaet sitt fra en enda mer berømt bok, nemlig Bibelen, og dennes beretning om Kain og Abel. Forfatteren foretar et dypdykk i menneskelig ondskap, intrigemakeri og moralske fordervelse. Handlingen skjedde naturlig nok ikke i det paradisiske Eden, men «Øst for Eden», bort fra Herrens åsyn. Vi unner ikke vår verste fiende, om vi da har noen, å leve sitt liv Øst for Eden, bort fra Herrens åsyn!

 

Forkynnere innen Frie venner ønsker å støtte Israel

Oppropet under ble underskrevet av 32 forkynnere, misjonærer og ledere innen De frie evangeliske forsamlinger så langt tilbake som i 2015. Ved inngangen til et nytt år ønsker vi ikke at dette budskapet skal gå i glemmeboka. Etter USAs president Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, er oppropet aktuelt som aldri før!
Antallet underskrifter på oppropet fra 2015 av pastorer, evangelister, misjonærer og andre ledere innen DFEF er i forhold til bevegelsens størrelse, forbausende stort. Allikevel ble det ikke tatt inn i bevegelsens hovedorgan, Det gode budskap.
Redaktørens merkelige begrunnelse for avslaget var at oppropet kunne skape splittelse innen De frie evangeliske forsamlinger.
En forsmak på hva det vil koste å stå opp for Israel » i en tid som denne»?


Vi står for DFEFs syn
på Israel og endetiden

                 

Underskriverne av oppropet under ønsker å markere sin tilslutning til det syn som tidligere har vært enerådende innen DFEF (De frie evangeliske forsamlinger i Norge). Det gjelder bl.a. synet på Israel hvor man tar klar avstand fra erstatningsteologien. Løftene Gud gav Abraham i gammeltestamentlig tid, er ikke i sin helhet overført til den nytestamentlige menighet, men er fremdeles gyldige for Israel som nasjon.
Oppropet er også en tilslutning til klassisk kristen tro og teologi. Det gjelder bl.a. Jesu egne utsagn om at det er en himmel å vinne, og en fortapelse å unnfly  (Joh. 3:16).

I en tid da Guds ords sannheter utfordres fra mange forskjellige hold, vil vi fortsatt kjempe for det bibelsyn som De frie evangeliske forsamlinger (DFEF) tradisjonelt har stått for:
Det betyr at vi tar klar avstand fra erstatningsteologien. Løftene som Gud gav Israel i GT er ikke overført til den nytestamentlige menighet, men er fremdeles gyldige for Israel som nasjon.Vi tror med Paulus at en rest av Israel skal bli frelst og ta imot Jesus Kristus som sin etterlengtede Messias. Bibelen er helt tydelig på at dette vil skje i deres eget land, Israel.
At jødene har fått tilbake sitt eget land, ser vi som et klart tegn på at Jesu gjenkomst er nær.
Den jødiske nasjonen har rett til landet fordi Gud har tatt det ut som sitt eiendomsfolk, (5.Mos.7.6-9).
Jesus forutsa at jødefolket ville bli spredt rundt om i nasjonene, men også at jødene ville vende tilbake til sitt hjemland:
De (jødefolket)skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende. (Lukas 21:24).
Dette er helt i samsvar med profetiene i Det gamle testamente. Profeten Amos så helt klart at jødefolket skulle komme tilbake til hjemlandet sitt for aldri mer å rykkes opp derfra:
Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin og dyrke opp hager og ete deres frukt. Og jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mere rykkes op av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.(Amos 9:14-15).
Både «fiskere» og «jegere» har vært i aksjon for å bringe folket tilbake. (Jer. 16:16). Et eksempel på det siste er masse-innvandringen av jøder fra Frankrike til Israel den siste tiden pga de mange terrorhandlingene der som har vært rettet mot jøder.
Vi står også fast ved det synet som tidligere har vært enerådende innen De frie evangeliske forsamlinger ang. det som skal skje i endetiden. I disse begivenhetene har alltid Israel spilt en sentral rolle.
Her er en oppsummering av det syn som DFEF tradisjonelt har stått for og som vi mener det er meget god dekning for i Bibelen:
Menighetens tidsalder strekker seg fra Pinsedag til Jesu gjenkomst. Hans komme skjer i to etapper. Første gang kommer Kristus i skyen for å hente sine. Det er det vi forstår som opprykkelsen av de troende. (1 Tess. 4:17)
I Matteus 24 og Lukas 17 og 21 er det gjengitt flere tegn som viser at denne begivenheten må være nært forestående.
Etter opprykkelsen av de troende står Antikrist fram som et motstykke til Kristus og forfører store deler av menneskeheten. I hans kjølvann følger Den store trengsel, som først avsluttes ved Jesu annet og synlige komme. (Åp. 19:17-21).
Deretter følger opprettelsen av tusenårsriket hvor Kristus regjerer ut i fra Jerusalem sammen med de hellige. Jødefolket vil nå gå inn i en blomstringstid uten sidestykke. De vil bli en velsignelse for hele jorden, for nå er de blitt innpodet igjen i sitt eget oljetre, slik Paulus i Rom. 11:24 forutsa det:
Hvor meget mer skal da de naturlige grener (jødene) bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører!
Satan får så en siste anledning til å forføre menneskeheten, før Herren selv griper inn med endelig dom. Den som da ikke er skrevet inn i Livets bok, vil bli kastet i ildsjøen.
Og på samme måte som vi tror på et evig liv i Guds nærhet i den nye himmel og nye jord som skal skapes, tror vi på en evig fortapelse borte fra Guds åsyn for dem som avviser Jesus som sin frelser her i tiden.
Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen. (Åp. 20:13-15.)

Her følger underskriverne av oppropet:

  1. Frank Søgaard, pastor i DFEF i Oslo
  2. Roald Halvorsen, menighetsleder i DFEF Arendal
  3. Jan Veiby, forkynner i DFEF
  4. Arne Gundersen, sangevangelist i DFEF
  5. Yngvar Pettersen, forkynner i DFEF
  6. Magnus Bjerkeng, pastor i DFEF, Ski
  7. Jermund Gjertsen, forkynner i DFEF
  8. Hans Reite, pastor i DFEF, Ørsta
  9. Viggo Wilhelmsen, forkynner i DFEF
  10. Shervin Ebrahimian, forkynner i DFEF
  11. Gunnar Andaas, DFEF Volda
  12. Arvid og Marit Rygh, DFEF Stord
  13. Aud M. Lund, Nedstrand
  14. Ingrid og Frode Løland, DFEF Liarvåg
  15. re Tommesen, Leder i DFEF Nedstrand
  16. Jens Nysæter, Eldste DFEF Oslo
  17. Bjørn Bergkvist, forkynner i DFEF
  18. Aase og Stig Andreasson, misjonærer i DFEF
  19. Margunn Søgaard, forkynner i DFEF
  20. Per G. Bergan, forkynner i DFEF
  21. Vidar Bergstrøm, leder i DFEF Svarstad
  22. Torstein Backer-Owe, leder for DFEF Odda
  23. Kjell Ole Nilsen, leder for DFEF Sætre
  24. Morten og Kirsti Skren, ledere for DFEF Tromsdalen
  25. Ethel Hansen, forkynner i DFEF
  26. Eddie og Borghild Bakke, misjonærer i DFEF
  27. Erik Laukhammer, Kristi Menighet Fredrikstad
  28. Nils Johansson, forkynner i DFEF
  29. Gordon Tobiassen, pastor i Kristi Menighet Fredrikstad
  30. Geirr Standal, misjonær i DFEF
  31. Reidar Gamst, forkynner i DFEF
  32. Frøys Hindar, tidl. redaktør av Det Gode Budskap

DFEF helt ute av kurs?

Svar fra MHUs nyvalgte leder Kjell Ohldieck ang. artikkelen «Taust fra Misjons-og hjemmeutvalget (MHU): Alvorlige læreavvik feies under teppet»

Forslaget om opprettelsen av en lærenemd innen De frie evangeliske forsamlinger ble oversendt MHU 26.mai 2017. I midten av juni samme år etterlyste jeg et svar på henvendelsen og fikk opplyst at utvalgets leder skulle besvare det. Nå, halvannet år senere, har nyvalgt leder av MHU, Kjell Ohldieck, omsider svart, riktig nok etter en ny henvendelse fra undertegnede den 17. september i år. Under følger et utdrag av MHU- lederens svar.

– Saken har ikke vært behandlet i MHU som egen sak, men anliggende har vært drøftet,  og da spesielt i forbindelse med de pågående samtalene med Pinsebevegelsen. Vi er nå blitt enige med PB om at vi fra DFEF får plass i Teologisk refleksjonsgruppe.

Slik situasjonen er i dag, med at vi stadig ser på muligheter for et tettere samarbeid med PB, spesielt på områder der det kan være tjenlig for begge parter, mener vi Teologisk refleksjonsgruppe er et slikt område, og at det derfor ikke vil være naturlig at vi i DFEF oppretter en egen tilsvarende gruppe.

Vi vil sørge for at det tema du tar opp spesielt også vil bli et tema i denne gruppen.

Med vennlig hilsen

Kjell Ohldieck

 

Under følger henvendelsen det refereres til, men som aldri nådde fram til MHUs bord til videre drøfting. I min frustrasjon over at lite eller ingenting ble gjort for å ta hånd om alvorlige lærevillfarelser innen De fries rekker, stilte jeg spørsmål om ikke DFEF- skuta var i ferd med å komme helt ut av kurs- derav overskriften.  Den faren er nok ikke over, men allikevel en takk til Kjell Ohldieck for et lenge etterlengtet svar.

Vi benytter samtidig anledningen til å ønske ham lykke til videre i tjenesten som leder for Misjons- og hjemmeutvalget.

 Ang. opprettelsen av en lærenemnd innen DFEF
På bakgrunn av den debatten som har pågått i Det gode budskap over et par numre i vår ang. Preterismen, mener jeg det er på høy tid å opprette et organ innen De frie evangeliske forsamlinger, kall det gjerne en lærenemnd, som kan markere hvor DFEF står når grunnleggende bibelske sannheter utfordres.
Det betyr ikke at det ikke kan være rom for forskjeller i syn på  teologiske spørsmål blant oss, men når soleklare villfarelser dukker opp som at oppstandelsen alt har vært, at Jesus alt er kommet tilbake til jord og har opprettet sitt  evige fredsrike, da bør noen innen vår bevegelse kunne ta bladet fra munnen og markere tydelig hva Guds ord sier i saker som denne.
Hvis ingen reagerer når åpenlyse villfarelser banker på dørene våre og vil ha innpass i forsamlingene, trenger en ikke å være profet for å forutse at dette vil skape mye forvirring og uro og ende opp med alvorlige splittelser i menighetene våre.  Vi bør ta advarselen i Efes. 4:14 til oss «så vi ikke (skal) la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep.»
Pinsevennene har opprettet det de i følge sin internettside www.pinsebevegelsen.no kaller en  «teologisk refleksjonsgruppe» . Denne sorterer under Pinsebevegelsens lederråd og skal «jobbe fritt og uhildet og legge frem redegjørelser/ drøftelser som belyser forskjellige teologiske synspunkter.»
I samme forbindelser heter det at » Pinsebevegelsen ønsker kontinuerlig å jobbe med lærespørsmål.»
Nå er jeg av den oppfatning at vi ikke trenger å  kopiere pinsebevegelsen i alt det de organiserer seg fram til, og jeg er redd en lærenemnd på 12-13 personer som denne refleksjonsgruppa utgjør, vil bli et ganske så tungrodd apparat etter hvert. Allikevel burde det være mulig å sammenkalle 2-3 personer innen De frie,  gjerne med forkynnerbakgrunn,  som kan få en rådgivende funksjon i forhold til nye lærespørsmål eller» lærdomsvinder» som måtte dukke opp i tiden framover.
Det vil være helt avgjørende å være i forkant av utviklingen. En slik lærenemnd bør nedsettes  uavhengig av en eventuell senere tilslutning til Pinsebevegelsen, for villfarelser spres raskt i vår tid, ikke minst  gjennom sosiale medier.
Jeg spurte en gang en forkynner som hadde rotet seg bort i en vranglære om det  ikke var noen toneangivende personer innen De frie som hadde kalt ham inn på teppet til en læresamtale, men fikk som svar: – Ingen.
Det er vårt felles ansvar at slike hendelser ikke gjentar seg.
Den enkeltes sjel er for verdifull til det.
Spangereid, 26.05.17
Frøys Hindar

 

 

Kanariteamet på nytt besøk

Fra venstre: Anna Udd, Ingrid Persson og Inga-Maj Sandström

 

Det er nesten blitt en tradisjon at Kanariteamet legger turen om Betania på sin årlige rundtur i Norge.

Kanarieteamet består av Ingrid Persson, Inga-Maj Sandström og Anna Udd, og dette teamet arbeider på Gran Canaria med utgangspunkt i Den Evangeliska Turistkyrkan i Puerto Rico.

Tusenvis turister kommer til Kanariøyene hvert år fra ulike land, og gjennom forkynnelse og sang og annen virksomhet slik som kafé, fjellvandringer m.m. når teamet mange av disse med budskapet om Jesus Kristus.

De tre svenske evangelistsøstrene besøkte oss igjen i helga 2.-3. september og gledet oss med både med sin sang og forkynnelse.

Søstrene synger utrolig bra og forkynnelsen pløyer dypt. Her blir folk satt på valg om de vil følge korsveien eller velge en måte å leve kristenlivet på som er mer behagelig for kjødet.

Vi ønsker våre søstre hjertelig velkommen tilbake til Lyngdal!

 

 

Hovedtalere under møtehelga i Kvås: Fra v. Shervin Ebrahimian og Reidar Gamst

Sterk Bønn-og Vekkelseskonferanse i Kvås

25.-27. august arrangerte Betania, Lyngdal, en bønn-og vekkelseskonferanse på Kvåstunet i Kvås, ei bygd som ligger halvannen mil nord for Lyngdal sentrum. Reidar Gamst og Shervin Ebraimihan var kalt som hovedtalere, og med oppslutning fra lokale menigheter og tilreisende fra menigheten Oasen på Solvoll i Re kommune, var det samlet en flokk på 50-60 under åpningsmøtet på fredag.

Videre utover i møtehelga opplevde vi herlige samvær med et sterkt Gudsnærvær under møtene. Shervin Ebrahimian talte fredag og lørdag kveld, Reidar hadde bibelundervisning lørdag formiddag og talte på avslutningsmøtet søndag.  

Reidar understreket betydningen av Guds ord. – Er ikke forkynnelsen fra Guds ord, er det ingen forkynnelse. Troen må fundamenteres på Guds ord. Hvilen i Kristus kommer gjennom troen, men da må Ordet smelte sammen med troen i våre hjerter. Ikke alt i Guds ord blir åpenbart med en gang, men det vi trenger blir åpenbart. Skal Guds kraft få virke i oss, må vi leve i Guds nærhet. Ta utgangspunkt i Guds ord når du ber. Da får du leve i det Bibelen kaller «den høyhellige tro», Judas brev 1:20.

-Ikke tenk på at du skal be så fantastiske bønner, men fokuser på at du ber ut i fra hjertet!

 Shervin talte ut i fra 2 Mosebok 2, 23-25 om israelittene som ropte til Herren om frelse og utfrielse fra slaveriet i Egypt. Svaret kom klart og tydelig: «Jeg har sett mitt folks nød, jeg har hørt deres klagerop. Nå er jeg steget ned!», 2 Mosebok 3:7-8. En åndelig oppvåkning var på gang. Når vi som Guds folk roper på Herren, så kommer han. Jonathan Edwards talte på 1700-tallet i den nyetablerte New England-kolonien i Amerika. Det var ikke noe spesielt med ordene hans, men kraften var følbar. 2 år etter vekkelsen startet, var 10% av innbyggerne i New England blitt frelst.

Vi trenger et guddommelig nærvær som fyller våre byer og bygder. Vi er like avhengige av Jesus som Moses var av Herren: Jeg går ikke videre uten at du går med meg. Den samme herre sa til Daniel: For dine ords skyld er jeg kommet. Herren kommer når Guds folk innvier seg i bønn.

Det er en ny tid. Vi må be til det bryter igjennom! 


Les et intervju med Shervin ved å klikke på linken HER.

 

Velkommen  til
møteserie i Kvås 25.-27 august

Reidar Gamst og
Shervin Ebrahimian taler

 

 

Program m/ Info om møtehelga

 

Forkynnerbesøk våren 2017

 

På bildet over: Gordon Tobiassen


I april har vi hatt besøk av Harald Busch og Gordon Tobiassen.

 Gordon Tobiassen talte på 2. påskedag om Israels utgang fra Egypt. Det hjelpemidlet Gud benyttet seg av for å frakte en folkemengde på 2-3 millioner ut fra Egypt,  var ene og alene Lammet. Forløsningen lå i lammet som enhver husstand skulle slakte og spise i hast med bitre urter til.

Det var dette lammets blod som beskyttet dem mot morderengelen, og det var dette måltidet som gav jødene styrke til å bryte opp og forlate landet gjennom Rødehavet . Gordon understreket betydningen av å påkalle Jesu Kristi blod både over sitt eget  og familiens liv.

Gordon trakk også en interessant parallell mellom Lasarus sin oppstandelse og jødefolkets tilbakekomst til sitt eget land i 1948. Slik Lasarus ble vekket opp etter å ha ligget fire dager i graven, kom det sener, kjøtt, hud og ikke minst ånd i jødefolket som gjenoppstod som nasjon i 48 etter en dvale som strakte seg over flere tusen år.

På bildet over: Harald Busch

Harald Busch talte søndag 16. april om den forløsning som skjer når Guds folk tilber Herren og opphøyer Jesu navn. Harald fortalte også om den forvandlingen som skjedde i hans eget liv da han gikk over fra fra å være en ganske så stiv eldstebror til omsider å slippe seg løs i «dansen med de glade!»

Harald mente vi burde være takknemlige over å få være sammen med verdens herligste mann, Jesus, og at enhver makt og demon må bøye seg for Hans mektige navn.

Harald advarte også mot å slippe religiøse åndsmakter til i forsamlingen. Vi som er kalt til frihet, må også ta vare på den friheten vi har fått.

 

Preterismen – et teologisk bakvendtland

Bilde over:
Det skjedde alt sammen i år 70 e. Kr! 
(M.a.o: Ingenting å bekymre seg over,
endetiden har alt vært!)


Innlegg i Det gode budskaps mars-
nummer 2017 Av Frøys Hindar

Det blåser en del nye lærdomsvær innover norsk kristenhet for tiden. Et av de underligste går under navnet preterismen.

Denne læren snur opp ned på det meste av det vi tidligere har hørt forkynt om endetiden.

Sverre Kornmo, Emanuel Minos, Erling Strøm, Rein Seehus, Alf Kasborg eller hva de nå het alle disse som for bare noen tiår tilbake høstet almen anerkjennelse for sin innsikt i profetordet – de tok grundig feil alle sammen.

De kan ikke ha skjønt noen verdens ting, for i følge de nye forståsegpåerne har vi her å gjøre med villfarne «dispensasjonalister» eller «futurister». Og tar ikke folk skrekken av slike skumle tilnavn, har tilhengerne av preterismen enda ett på lager – «darbyister».

Hva mener jeg med at preterismen er et «teologisk bakvendtland»? Jo, at alt, eller i alle fall det meste, går an, bare en forstår seg på å «åndeliggjøre» Bibelens mange profetiske avsnitt.

La oss se nærmere på noen av de uttalelsene preterismens forkjempere i Norge kommer med:
– De siste dager har vært og er over for nesten 2000 år siden. Vi lever nå i Kristi evige rike som ikke har noen ende.

Påstanden over gir null mening. Vi står på randen til en 3. verdenskrig med IS som halshugger kristne og står for uhyrlige overgrep der de kommer til makten, et Putin-Russland som rasler med sablene og fjernstyrer krig i Ukraina, et Nord-Korea som styres av en diktator som ifølge en avhopper er troende til å trykke på atomknappen dersom han føler seg nok truet, og så skulle vi alt leve i Kristi evige rike?

Les mer